Drømmer om varme sommerkvelder på den lokale piazza

Nå som høstmørket siver inn over oss, stadig tidligere på kvelden, og hver dag i gjennomsnitt blir litt mørkere og kaldere enn den forrige, må jeg smile, drømmende om varme sommerdager.

Tenker spesielt på en utrolig varm kveld i sommer i en italiensk middelalderby, spisende pasta på det lokale torg; landsbyens piazza. En piazza med dempet belysning, torghandel, åpne butikker, kafèer og restauranter. Et torg hvor alle aldersgrupper kunne holde på med sitt, i hver sin sfære, uten innblanding fra andre. Vi koste oss med rykende pizza, hjemmelaget italiensk pasta av alle slag, og billig vin kaotisk servert av humørfylte kelnere under stjerneklar natt.

Du har ikke behov for å se på TV når mye skjer rundt deg. Og i ensomhetens tidsalder hvor antall enslige husholdninger bare øker på, blir det stadig større behov for steder hvor vi kan være alene, men i fellesskap. Ikke møteplasser, for jeg trenger ikke lære flere å kjenne, men ei heller vil jeg sitte alene hjemme og surfe frem og tilbake på mine 80 TV kanaler. Frem og tilbake time ut og time inn. Trist, ikke sant? Da er det mye bedre å bruke kvelden på et torg, en møteplass eller en italiensk piazza.

Bedre er det lese en bok, surfe på nettbrett, spise og drikke på et tun eller plass, enn alene hjemme. Uterom som ikke skaper seg selv. De fleste av verdens beste piazzaer, ja det er skrevet bøker om slikt, er ganske så små. De er store nok til at ulike grupper eller enslige kan sitte i fred, men intime nok til at alle tilstede utgjør et slags fellesskap. Små nok til at du kan hilse til naboen. Store nok til at du slipper å snakke med han.

Vi som var ute den kvelden la merke til hverandre og undret oss litt, hvis noen oppførerte seg rart. Den eldre damen som brukte kniv og gaffel på pizzaen, bikkja som fikk løpe litt for fritt, og barnet som absolutt ikke burde ha prøvd å slurpe i seg suppa. Auda! Heldigvis satt bestemor ved siden av.

I unge år var jeg på tur i Beijings smau. Gamle hus, var der bygd i tun. Hus hvor folk bodde så tett at de umulig kunne skjule selv de mest private øyeblikk. Toalett var et rør som stakk opp gjennom stuegulvet. Denne såkalte slum er nå fjernet, og beboerne er flyttet til råflotte leiligheter utenfor byen. Men pensjonistene klager. De er så ensomme i sin luksus.

Norske boligbyggere er blitt flinke til å utvikle byområder, nettopp med uteplassen som oppholdsrom for alle som måtte ønske en tur ut av leiligheten. Selv bodde jeg for mange år siden i Torvbakkgata på Grünerløkka, med sitt prisbelønte fellesareal. Et fargerikt felleskap jeg lærte mye av. Mange år senere er jeg ofte på Fornebulandet med bikkje og kaffekopp. Setter meg på benker alt ettersom hvor bikkja stopper opp for å utforske blomster og busker. Også her er det utearealer som utbygger har bygd med omtanke for de som vil ut og lese en bok, der andre folk holder på med sitt.

Sosial kapital, i form av hvem du omgås er viktig. Påvirker verdien på din leilighet, men først og fremst din livsglede. Det gjør også et vellykket gatetun, eller piazza, om du vil. Spesielt for de minste leilighetene, med små, eller ingen, egne utearealer er slikt viktig. Håper bare at de fineste parklignende uteplasser i våre nabolag også gir en ekstra økonomisk uttelling for de som bekoster dem. Kanskje da kan vi investere i neste steg, noe i retning av italiensk småbyliv. Gjøre plass for boder, kafèer og restauranter som de voksne kan nyte godt av, samtidig som barn, bikkjer og flørtende ungdommer virrer rundt i syns avstand.

Italiensk mat har de fleste nordmenn lært seg å elske. Erkjenner vi at piazzaene deres er enda bedre enn pizzaen, har norsk nabolagskultur kommet langt. Arkitekter bes ta utfordringen.

Men så var det med varmen da. Her har norske boligbyggere en kjempeutfordring.