Det nærmer seg tiden for prognoser ved årsskiftet; da man skal spå hvordan det kommende år blir.
Ett er sikkert; arbeidsledigheten blir lav i mange land i 2018, med andre ord er deres økonomier ved nær full kapasitetsutnyttelse.
Men det betyr ikke at den økonomiske veksten blir all verden. I hvert fall ikke i de modne industriland. USA leder an, og antas å toppe ut med 2,5 pst BNP-vekst i 2018, før den faller tilbake i senere år. En vekst som sikrer gode vilkår for de som eksporterer til USA, særlig nå som USD fortsatt må sies å være relativt sterk, med kostnadsulempe for amerikansk industri som resultat.
I Europa håper man på 2 pst BNP-vekst, en vekst som er over det normale. Normalitet er her definert som det nivå hvor arbeidsledigheten holder seg konstant. Denne er antatt å ligge på om lag 1 prosentpoeng, slik at 2 pst BNP-vekst bør gi en nedgang i ledigheten på om lag 1 prosentpoeng, fra 9,1 pst i år til 8,2 pst i 2019.
Britiske bedrifter som driver med eksport og import lever i uvisse over hva slags rammeverk de har å forholde seg til. Det britiske finansdepartement la frem prognoser i går som antyder at den normale veksten, som ligger på omlag halvannen prosent per år, blir vanskelig å oppnå før Brexit-forhandlingene avsluttes en eller gang i 2019, elelr i verste fall noe senere. Brexit means Brexit, og det er ingen vei utenom at det noen år fremover vil være lavere BNP-vekst enn de normale 1,5 pst, takket være britenes utmeldelse fra EU. Brexit kan forstås som et nytt regime med handelshindringer. Vekstdempende hindringer.
Etter at partikongressen i Kina nå er over, har de såkalte kommunistene også her varslet at den økonomiske veksten kommer ned. Den har så langt vært sterkt kredittdrevet. Både sentralbanken og de politiske myndighetene ser 2018 som sin beste mulighet til å bedre kvaliteten på BNP-veksten ved å ha mindre ressurssløsende lånefinansierte investeringsprosjekter, og da heller akseptere lavere BNP-vekst som resultat. En politikk som vil styrke den finansielle stabilitet, men som unektelig gir de børsnoterte bankene store utfordringer.
Australia, som i økonomisk forstand må sees på som et underbruk av kinesisk økonomi, antas å ha en eller annen form for boligboble som sin største utfordring. Derfor signaliserer myndighetene også her at den økonomiske veksten godt kan skrus ned, slik at boligmarkedet avkjøles, med en bedring i landets finansielle stabilitet som resultat.
Her hjemme har vi noe av den samme utfordring. 2018 ser ut til på bli et godt år for norsk BNP, holdt oppe som den er strukturell vekst i offentlig sysselsetting (+10 000 per år), og, for 2018, økte investeringer i våre vareproduserende næringer. Gårsdagens investeringstelling for vareproduserende næringer viste god vekst i investeringer i elektrisitetsforsyning, industri og bergverk. En vekst som kanskje er et blaff, men et blaff som ser ut til å kunne vare et par år.
Boligmarkedene blir nok den største vekstbrems i tiden fremover. I år regner man med at den når en topp, på 38 000 igangsatte enheter skal en tro Bygg- og anleggsforening (BNL). Dette er omtrent det dobbelte av hva vi ser i Danmark, med en befolkning på størrelse med vår egen. Et nivå som bør nærme seg danskenes, hvis prisene skal kunne stabiliseres.
Derfor skal vi trolig ha en like langvarig nedgang i boliginvesteringene som den tre-årige oppgangstid vi holder på å avslutte. Ingen krise, men en systematisk og langvarig nedgang for boligbyggingen. Husk: Selv om de siste års oppgang reverseres, vil nordmenn investere mer enn de fleste andre folkeslag i bolig.
Regionalt vil det nok bli store variasjoner i de økonomiske utsikter med størst vekst der hvor man har levd i den overveldende Oljeskyggen, innlandet fra Østfold til Røros. En bedring i oljebransjen kommer neppe til å merkes før slutten av neste år, mens den kommende boligbrems vil slå hardest ut der det har vært bygget mest.
Norges Bank akter nok ikke å foreta ta seg noe så lenge boligbremsen er mild, og ikke har for store ringvirkninger til andre sektorer som eksempelvis detaljhandel og det brede arbeidsmarked. Men risikoen er i hovedsak på nedsiden. Fallende boliginvesteringer har i tidligere år, dratt med seg det private forbruk. Uansett: Hvordan man tar det er vel så viktig som hvordan man for tiden har det. Her er alternativer for handling:
– Store endringer i boliglånsforskriften
– Kutt i renten
– Kutt i kravene til bankens kapital
Av disse er det vel kutt i bankenes kapitalkrav som er nærmest for hånden, og som vil ha den beste strukturelle effekten på norsk økonomi nå. Normalt ville jeg anbefale rentekutt, men takket være den svake krone, må en si at pengepolitikken er svært så ekspansiv med riktig innretning. Svak krone er av det gode. Og det er bedre med en styrking av våre konkurranseutsatte næringer enn å blåse opp kredittveksten innenlands.
Mye sunt i det å la eksporten fra tradisjonelle næringsveier, og ikke lånefinansiert konsum, være motor for den økonomiske veksten fremover. Med en antatt trendvekst for norsk økonomi på 1,5-2,1 pst i kommende år, litt avhengig av hvem du spør, bør vi si oss fornøyd med en BNP-vekst på nær halvannen prosentpoeng neste år.