The rain in Spain

Just another pin prick

Katalonias kamp for å bli en selvstendig stat, kan sees på som en pussig disputt hvor en rik region med en lang æresrik historie, og utstrakt selvstyre, ønsker seg uavhengighet for å kunne ta vare på sitt språk og sine egenartede kulturelle tradisjoner. Alternativt er denne kamp bare en del av den paneuropeiske saga om vekstproblemer, frykt for globalisering og gjeld. Samt behovet for evigvarende minimerte renter.

Den første variant spiller seg ut i media med demonstrasjoner, politisk drama og gatas parlament i full blomst. Politiske kommentatorer med katalansk historie som spesialfelt diskuterer flittig i media. Den andre er å se på Katalonias behov for å kunne velge sin egen vei, innenfor EU, som en prosess lik Skottlands, Hellas og italienske regioners ønske om så mye selvstendighet som mulig uten at næringslivet raseres.

Det er bare ikke mulig å få gjort så mye innenfor dagens regelverk. Spesielt fordi fellesnevneren for alle berørte folkeslag er at de ønsker seg lavere skatter i land med betydelig statsgjeld og store underskudd i statlig sektor.

Heldigvis for spanjolene er økonomien i klar bedring. I dag fikk vi BNP-tall som viste 3,1 pst vekst i BNP det siste år. Prognosene er også gode. Konsensus-estimater tilsier en vekst på 2,5 pst neste år, og 2,2 pst i 2019. Sletts ikke verst for en aldrende befolkning med stor utvandring av unge.

Den viktigste drivkraften i økonomien er fornyet byggeaktivitet og rausere offentlig budsjetter, begge deler helt beroende av den Europeiske Sentralbanken (ESB) sitt regime med ekstremt ekspansiv pengepolitikk.

Mottoet for denne blogg er alt er makro, og makro er alt, har egentlig pengepolitikken i baktanke. Det er ingen kraft sterkere i samfunnsutviklingen enn store avvik fra normal prising av pengebruk.

Det var sentralbankenes manglende evne til å holde pengemarkedene i live, som ga oss dybden på den globale finanskrisen i 2009. Dagens ekstremt stimulative pengepolitikk i Euro-sonen er motsatt en like sterk kraft i å øke prisene på eiendommer, aksjer, kreditter, og i siste instans gi folk optimisme nok til at de tør å låne, investere og stifte familie.

I sum kan en si at de minimerte renters politikk er førstelinjeforsvaret for å hindre at strukturelle deflasjonskrefter i Europa får prege for mye av samfunnsutviklingen. For en økonom fortoner oppbruddstendenser i EU seg som et resultat av meget svak økonomisk vekst og stagnante lønninger over lang tid. Om lag 2500 italienske småbyer og landsbyer er døende. Mange av Spanias gamle industriområder lider samme skjebne.

Det hjelper ikke at mange regioner som i dag lider, er gamle stolte industriregioner hvor sekulær stagnasjon (; det at sønnene tjener dårligere enn foreldregenerasjonene gjorde) skaper en desperat proteststemning.

Men de negative renter i ESB har en beroligende virkning på ulike protestbevegelser. Alle separatister, være seg i Katalonia eller andre steder, må vite at penger blir langt dyrere utenfor Euro-sonen enn prisen de betaler de har i dag. Verdien på eiendommer vil trolig falle der folk bryter ut, og mange bedrifter vil flytte hovedkontor fra regioner som vil ut av Euro-land. Så langt i år har om lag 1500 bedrifter, inklusive regionens to største banker, flyttet sine hovedkontor fra Katalonia til tryggere deler av Spania.

I Italia har befolkningen i to av landets rikeste regioner, Lombardia og Veneto, med overveldende flertall, valgt å søke større selvstendighet, men altså innenfor Italia. I folkeavstemninger tidligere i høst valgte 90 pst av befolkning her å si at de ville ha større makt over sine egne affærer. Men de ble ikke spurt om løsrivelse. Italia har dårlige erfaringer med å styre sin egen pengepolitikk. En ny Lire er ingen god valgkampsak.

Også Brexit-forhandlingene vil preges av europeiske pengepolitikk. En ting er hvordan britene rammes av problemene som måtte oppstå når Storbritannia trer ut av EU. For den europeiske sentralbanken er det vel så viktig hvordan europeiske bedrifter kan påvirkes.

I siste instans påvirker samspillet mellom europeiske seperatister og ESB også norske forhold. Hvis det ikke gjøres betydelige fremskritt i Brexit-forhandlingene vil økonomien i Vest-Europa måtte leve med negative renter inn i 2019. Da kan bli vanskelig for Norges Bank å heve rentene før den tid, uten at vi risikerer at kronekursen blir problematisk sterk.