Words of Wisdom fra FT-Weekend

Sitter og pludrer på i-Pad første lørdag i september dag, i et lite stykke paradis jeg ikke ante eksisterte, Hampstead Heath, London. Her er det fint. En av de flotteste parker jeg noensinne har vært bort i, varmt i luften, med mange spennende mennesker.

Folk har kommet fra nær og fjern for å høre på verdens eksperter i finans lire av seg det de måtte ha på hjertet. Det er FT-weekend, hvor de beste skribenter i verdens ledende finansavis, Financial Times, er samlet for å gi sine bidrag til den allmennkunnskapen tilhørere som meg så sårt trenger.

Den viktigste debatt var nok temaet, som også var verdig et spesialbilag i helgens avis: Hvordan ser verden ut på ti-årsdagen for Den Store Finanskrise (DSF), som jo slo inn i resten av verden i 2008, mens den begynte for britene med kollapsen til boliglånselskapet Northern Rock året før.

Det var forbausende lite etterpåklokskap i panelet som var satt til å diskutere hva vi kunne lære. Ingen utskjelling av meglere, bankfolk, politikere, eller selvransakelse av typen: å gud, å gud, hvordan kunne dette skje?

Man valgte å se fremover. Panelet som var satt til å diskutere DSF besto av de beste skribentene avisen hadde å by på. Ikke uventet var det nestoren Martin Wolf som oppsummerte det best. Han la vekt på tre politikkområder:

Reguleringer av banker og kapitalmarkeder – jo strammere de er, jo mindre økonomisk vekst får man umiddelbart
Finanspolitikken – jo rausere politikerne er desto høyere blir den økonomiske veksten umiddelbart
Rentene – jo lavere de er, desto høyere blir veksten umiddelbart

Martin Wolf ga en klassisk keynesiansk analyse, med vekt på hva man bør gjøre hvis man har en kortsiktig horisont. Eller hva man gjorde, den gang man så en ny global depresjon i hvitøyet.

Settingen for disse tre politikkområdene før DSF var:

Svært så løssluppen reguleringer i årene før krisen, som ga midlertidig sterk kredittdrevet økonomisk vekst
Det man trodde var nøktern finanspolitikk
Det man trodde var relativt lave renter

Etter at krisen smalt, var tilliten til finansnæringen så tynnslitt at man måtte stramme til reguleringene av finansnæringen, og det til gagns. Innstramningen ovenfor bankene forverret arbeidsledigheten ytterligere, og økte dermed presset på penge- og finanspolitikken. Her måtte det sterk lut til.

Men statsfinansene i OECD-området ble i 2009 hardt presset av DSF med rekordstore underskudd på statsbudsjettene i så ulike land som USA, Storbritannia, Island, Irland og Hellas da krisen var som verst.

I mangel av muligheter til å gi skatteletter, i det som var det verste økonomiske tilbakeslag i moderne tid, og med en finansnæringen som ikke hadde løfteevne, var det bare ett virkemiddel til rådighet; renten. Og den ble brukt til gagns, med historiske rentebunner, og overgang til negative nominelle renter i store deler av Europa. Bank of England som siden oppstart i 1694 aldri hadde kuttet rentene under 2 pst, kom raskt ned på 0,5 pst, og 9 år senere, etter Brexit, til 0,25 pst.

Men finanspolitikken ga sitt bidrag på en annerledes måte enn før, ved at Kina tro hardt til og åpnet både for forverrede budsjettbalanser, og ved å la kredittsystemet løpe løpsk. For første gang i verdenshistorien var det de fattige land som reddet konjunkturene til de rike!

Bankene er i dag sterkere enn de var, og verdensøkonomien bedre regulert enn den var i tiden før finanskrisen. Men det som er felles med da og nå er at verdensøkonomien fortsatt er avhengig av systematisk sterkere gjeldsoppbyggingen. Etter at det smalt i 2007-2008 var det mulig både å berge den samlede etterspørsel med både rentepolitikk og med økte stimuli over (kinesiske) offentlige budsjetter. Noe som var en lykke for Norge.

Vi som kjøpte tungt i andre lands verdipapirmarkeder fikk glede av at Kina økte våre inntekter, takket være sin rause finanspolitikk som jo ga råvaremarkedene, og oljeprisen, særskilt stor hjelp. Verdien av våre investeringer eksploderte i senere år, etter som avkastningskravene til våre utenlandske aksjer og eiendommer kollapset, med de negative rentene.

Martin Wolfs poeng er at ved neste korsvei, er det pensjonssystemene som står for fall. Sårbarheten vi alle ser er at myndighetene i de fleste land ikke vil ha noe rentevåpenet å ty til, ved neste korsvei. Ved neste krise må budsjettunderskuddene i den offentlige sektor få øke, selv om det leder til at tidligere års pensjonsløfter skrotes.