Mens vi venter på Godots lønningsposer

Kommentarer blir ikke minneverdige når de lages samme dag som begivenheten skjer. I hvert fall blir mine innspill og vurderinger bedre når de får surkle i hodet noen dager – før de nedtegnes.

Dette er en kommentar til Norges Banks lønnsanslag, uken etter de ble lagt frem. I Norges Banks hovedscenario er norsk økonomi midt i et konjunkturoppsving. Et boligdrevet oppsving som snart får avløsning av lønnsdrevet konsumvekst. Lønnsinflasjonen tiltar naturlig nok i takt med at temperaturen i arbeidsmarkedet øker, akkurat slik vi husker det fra 1970-tallets lærebøker. Fra 2,4 pst vekst i år, via 2,8 pst neste år til 3,3 og 3,7 pst i henholdsvis 2019 og 2020.

Lønnsveksten blir avgjørende for utsiktene til norsk økonomi. Nå som boligboomen er forbi, må lønnsveksten komme seg markert opp fra dagens 2,4 pst, hvis veksten i BNP og konsumpriser skal holde seg høy tiden fremover.

Men økonomien har forandret seg siden lærebøkene først ble utgitt. Abba er pensjonert, rekecoctail er ut, Akers Mekaniske Verksted, der gutta i Jern & Metall bygde skip i min barndom, huser i dag butikker og kaféer med unge jenter virrende rundt. Bestefars arbeidsmarked med stemplingsur er borte.

Husker du de hvite lønningsposene fulle av seddel og mynt?

Så hvor store tillegg får vi i industrien til våren? Vel, det kommer an på. Smelteverkene har gode tider, mens en del verft fortsatt sliter med oljebremsen. Spriket i lønnsomhet mellom de ulike grener av industrien, peker i retning av at vi får små sentrale tillegg ved vårens hovedoppgjør, men større frihet til å ta ut lokale tillegg enn før.

Norge satser fremdeles på at frontfagsmodellen skal holde. Her skal industriens lønnsoppgjør være normgivende for de fleste andre forhandlinger. I dag, noen måneder før lønnsoppgjøret starter, er det ikke tegn til at modellen svikter. Også neste år vil trolig industriens lønnsvekst være rammen for store deler av arbeidsmarkedet.

Norges Banks stalltips på 2,8 pst lønnsvekst for 2018 ser derfor plausibelt ut. Men det blir vanskeligere å komme høyere enn dette i årene som kommer, med mindre Europas lønnsvekst stiger raskere enn dagens tempo på 2,1 pst vekst pro anno. En vekst som holdes nede av presset på gamle fagforeninger fra nye markeder og teknologier.

Deregulering av arbeidsmarkedene i Frankrike, som det nye regimet her legger opp til, vil trolig bidra til å ytterligere redusere den franske lønnsveksten i noen år fremover.

Med vår fritt flytende kronekurs, som siden finanskrisen har svingt med 17 pst, kan en ikke være for sikker på hva slags vekst i lønningene vår stadig mer importtunge økonomi får. Jo sterkere kronekurs, desto lavere lønnsvekst blir det.

‘The gig economy’ er også blitt mer fremtredende enn før. Ikke at det nødvendigvis er så dårlig betalt å være en del av mannskapet som skape et VM, en konsertfestival eller et viktig jubileum for store og små. Her er det bare ikke noe tariff å streike på.

Nei, streik blir en øvelse forbeholdt de offentlige ansatte. Men så lenge frontfag-modellen holder, er også de offentlig ansattes hender bundet. Så lenge brede grupper av offentlig ansatte aksepterer at deres lønn bindes av lønnsoppgjørene i privat sektor, som igjen bindes av utviklingen i industrien, er det ikke lett å se hvordan de skal få økt lønn annet enn ved at mangelen på fagfolk i helse, pleie og undervisning blir så vidt prekær at kommunene seg i mellom byr opp utvalgte yrkesgruppers lønn.

Kanskje mangler jeg fantasi, men det ser unektelig ut som om lønnsveksten blir liggende på 2-3 pst de nærmeste år. De hvite lønningsposenes tid er forbi. Fagforeningenes makt blir neppe større enn den er i dag.