Hard Rain

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg hørte Hard Rains Gonna Fall, en av Bob Dylans mest intense sanger. Endeløse vers om hvordan uheldige samfunnstrekk slår tilbake på deg. Her er en bra versjon. Vers etter vers, med stadig mer intens stemme.

Satt litt og nynnet på sangen i går da jeg leste om Harvey, Irma og vennene deres som nå står i kø i Mexico-gulfen for å slå inn mot Florida med gammeltestamentelig vrede. Irma, på størrelse med Frankrike, er litt av et syn.

Så, Irma treffer Miami med full styrke nå i helgen. En dødelig kombinasjon av vind og regn, som kan koste menneskeliv, og amerikanerne over 100 mrd USD. Tenk på det hvis du våkner i morgen med skuffende regnvær i nabolaget. Ikke noe prat om: Livet er uutholdelig, nå som jeg ikke kan spille fotball! Men heller, unn deg den tanke: Takk og pris for at jeg bor i det høye nord.

Det er kanskje usmakelig å lage en økonomisk analyse av Irmas virkninger, det viktigste er å la våre tanker, og omtanke, tilfalle de som rammes av denne forferdelige katastrofen. Og direkte ille er det å s noe sånt som at amerikanerne har jaggu seg selv å takke. Ille, ville det være antyde noe sånt, ikke sant?

Here it comes!

Den tradisjonelle makroanalyse sier noe sånt som at produksjon og sysselsetting stopper midlertidig opp som følge av katastrofer, men etter hvert som vinden løyer, og gjenoppbyggingsarbeidet kommer i sving får økonomien en så stor stimulans at produksjonen passerer gamle topper. Lite påaktet i Norge er det at den amerikanske høykonjunkturen er på hell, med store fall i bilsalget. Gjenoppbyggingen vil på mange måter bidra til ny vekst i etterspørsel etter plank, mørtel, stein, biler og husets ulike hvite- og brunvarer, og dermed hjelpe BNP–veksten i andre halvår i år. Gitt størrelsene på ødeleggelsene i Texas, Louisiana og Florida kan effekten bli betydelig.

Så slik er den, den tradisjonelle analysen; skadelig på kort sikt, men gjenoppbyggingsarbeidet gir BNP et løft i en overgangsperiode hvor mye skal erstattes og gjenoppbygges.

Men det er mer.

Mellom de fascinerende bildene av Irma, og partilederdebatten på TV2 i går kveld var det ikke til å unngå at jeg også ble obs på at det kunne være en sammenheng mellom global oppvarming og Irma. I så fall er økonomien i dette ganske så annerledes.

Kanskje var det svovelpredikant Rasmus Hansen som vekket meg? Ros skal han han ha for at MDG reiser vår tids viktigste spørsmål; hvordan redusere våre CO2 utslipp?

Imidlertid har jeg aldri helt skjønt MDGs løsning. Vil ikke nedstenging av norske oljefelt bare gi en åpning for tjæresand produksjon i Kanada? Vet ikke, uansett, det vi alle vet fra økonomien er at det er forbruket, ikke produksjonen, av norsk energi som må strupes hvis verden skal reddes. Vel, nok om alt jeg ikke forstår.

Det kan godt være at Irma virkelig er en vekker for en ‘blue eyed son’, som meg. Noen venner av meg, som har doktorgrad på slikt, har fortalt meg at selv om virkningene av global oppvarming fremdeles er usikker, peker de fleste analyser i retning av at vi nesten garantert får høyere temperaturer og mere vind. Stormene vil komme oftere og være sterkere, jo mer kloden varmes opp.

En artig sak som sier det samme er denne artikkel, hvor det påpekes at selv om global oppvarming ikke skaper slike stormer, blir de verre av mer varme og mere vind. Derfor kan det tenkes at global oppvarming sikrer at Irma får storesøstre som treffer med enda mer fryktinngytende styrke, regelmessig. Vers etter vers, med stadig mer intens stemme.

Da blir det en litt annen analyse.

Mye av kysten langs Gulfen av Mexico bør i så fall ikke gjenoppbygges. Tapt for alltid. Dessuten er det verdt å merke seg at det er forsikringsselskapene som skal betale for mye av gjenoppbyggingen. Hvis Irma er et engangstilfelle, så tar assurandørene kostnadene på 100 mrd USD pluss, som en sugardaddy tar studiners drinkregninger. Det løser seg.

Hvis årets orkansesong derimot bare er aperitiffen, på hva som måtte komme, kan du glemme å få forsikret alle de nye byggene som presumptivt skal reises i delstater som er kjent for sine V8-ere, feite steiker og bling-palasser. Samfunn som er CO2 verstinger.

Da blir det folkevandringer, vekk fra orkanutsatte, bygder og byer. Samfunn som aldri kommer tilbake igjen. Guds vilje, eller den logiske konsekvens av menneskeskapte klimaendringer, som amerikanere selv må ta på seg en del av skylda for?

Vel, trubaduraen advarte dem:

And I’ll stand on the ocean til I start sinking. But I know my song well before I start singing.
And its hard , and its hard, and its hard, it’s a hard rain that’s gonna fall.