Dilettantiske kommentarer til Stortingsvalget

I et avslørende øyeblikk lovte NRKs Ole Torp mot slutten av en valgsending at seerne i morgen skulle få møte Einar Gerhardsen, noe han selvfølgelig var raskt til å rette opp.

Likevel, den ene glipp, er det jeg kommer til å huske best fra valgkampen i 2017. Tegn i tiden.

For dette var fremdeles omtrent den samme valgkamp som vår landsfader kunne ha deltatt i. Du vet de blå, kapitalistene, og Arbeiderpartiet, med mange små idealistiskepartier som jo aldri har vært, ikke er, og aldri kommer til bli enige med hverandre.

Og den keitete retorikken er den samme som den alltid har vært ved norske Stortingsvalg. Personangrepene, de nedlatende kommentarer som får kommentatorer i media til å hyle av glede (den satt, hehehe, terningkast seks), og billige hersketeknikker som det å tillegge motstanderen meninger hun ikke har. Fortegnelser som gjerne blir gjemt i en bisetning etterfulgt av ‘men det skal vi selvfølgelig ikke gå inn på her’.

Æsj, disgusting.

Innholdet, selve saka (Som AKP-MLere i sin tid ville kalt det), var imidlertid heller ikke alltid så lett å bli klok på.

Arbeiderpartiets skatteløfte på 15 mrd skjønte jeg ingenting av. På mitt første år i samfunnsøkonomi, lærte jeg at skattene bør tilpasses konjunkturene. Opp i gode år, som en brems på farten i økonomien. Ned i vanskelige tider, i situasjoner hvor økonomien trenger all den drahjelp den kan få.

Ulvedebatten var også litt uvirkelig. Som økonom må jeg se på ‘tilstedeværelsen av ulv’ som et konsumgode. På Hadeland vil ikke folk ha det, på Oslo Vest vil mange idealister ha så mange som mulig. Løsningen må være å lage et slags ulveasyl. Områder hvor dyra får løpe fritt, til glede for de som måtte ha lyst til å oppsøke dem.

Uansett: For bosetning i de fleste distriktene spiller det ingen rolle hvor mye ulv som finnes. Ingen rolle over hodet. Det som er viktig for distriktene er at ungdom flytter dit, for å jobbe og formere seg. Et tema som selv redaksjonen i Nationen er fullstendig uinteressert i.

Forhold som å flytte statsfunksjoner ut av hovedstadsområdet, bruke digitalisering som et redskap til å flytte vekk fra sentrum fikk liten spalteplass.

Det er i det hele tatt noe gammelmodig over valgkampen. Kristelig Folkeparti har søndagstenkte butikker som fanesak. Liksom for å roe ned tempoet i distrikts-Norge i helgene. Hørt om nettet? Internetthandelen er jo åpen for alle 24-7.

Det ble i det hele tatt noe gammelmodig over temaene. Reformer av arbeidsreguleringer, sykelønn og velferdssystemer som kunne økt produktiviteten per arbeider var også tabu i denne valgkamp. Norges voldsomme utenlandssatsinger via forsvar, u-hjelp og diplomati var tydeligvis alle rørende enig om. Områder hvor det kan spares milliarder av kroner var fredet for debatt. Bevares partiene er mange og rivende uenige, men helst om ting som er irrelevante for folk flest. Sylvi Listhaug i Sverige? Who cares!

Miljøpolitikken har også vært sentral i valgkampen uten at jeg ble så mye klokere av debattene. Selv er jeg blodfan av NRK satsingen ‘’Eline redder verden – litt’’. Et morsomt barneprogram som belyser hvordan man kan redusere sitt personlige utslipp og dermed bidra til å redde verden – litt!

Elines Poeng: Kampen for miljø bør privatiseres. Det er hver og en av oss som har plikt til å redusere våre utslipp. Litt rart i at det ikke var mer fokus på plastposeskatter, flyseteavgifter og forbud av diesel/bensin i biler om noen år. Storbritannia og Frankrike får det til. Hvorfor ikke Norge?

Et siste punkt er skattepolitikken. Hvorfor er det ingen som bare lover å lage et best mulig skattesystem for arbeidsfolk? Bare bestill, som om det var dagens menu på en bra restaurant. Si til toppfolkene i Finansdepartementet som du ville ha sagt til Bent Stiansens kokkelag; Gjør deres beste!

Redusert eiendomsskatt er neppe veien å gå hvis du ønsker å bedre effektiviteten og inntektsfordelingen i norsk økonomi. Tvert imot. Som Winston Churchill i sin tid sa det, da han I sin tid skulle argumentere for økte eiendomsskatter:

Roads are made, streets are made, services are improved, electric light turns night info day, water is brought from reservoirs a hundred miles of in the mountains – and all the while the landlord sits still. Everyone of those improvements is effected by the labour and the cost of other people and the taxpayers. To not one of these improvements does the land monopolist, as land monopolist, contribute, and by every one of them the value of his land is enhanced.