Tankesmiens små sprang fremover

Jeg liker gamle bøker, og har som e-bok, en gammel bok hvor forfatteren diskuterer mulige samfunn som kan bygges. Dette var -ismenes tid, da kampen mellom kommunisme, kapitalisme og nasjonalisme ble debattert flittig i akademiske kretser.

Agenda er en såkalt tankesmie som har sine røtter i det som løselige defineres som venstresida av norsk politikk. I Nationen presenteres i dag deres siste rapport:

‘’Norge+ Politikk for det gode liv i hele landet’’. En velskrevet rapport, som i hvert fall er skritt i riktig retning.

Bakgrunnsteppet er en dyster fremtid for våre distrikter – og dermed også for miljøet i våre byer.

Omlag 150 kommuner hadde nedgangen i folketallet i første halvår. Og det er lett å tro at de samme kommunene, og flere enn dem, hadde en økning i sin gjennomsnittsalder. Sammensetningen av befolkningen endres også på andre måter. I samme periode var det bare fire fylker; Vestfold, Østfold, Buskerud og Akershus, som hadde vekst i antall nordmenn. Alle andre fylker var avhengig av innvandring for å vokse.

Så her må det tas grep. Hvis tunge trender, med stadig mer sentralisering mot de store byene, og spesielt i byene som omkranser Oslo-fjorden (det jeg vil kalle hovedstadsområdet) skal stoppes, og reverseres, må det sterk lut til.

I rapporten lanseres en rekke tiltak som kan hjelpe distriktsutviklingen, men det de har det til felles med forslagene fra årets valgkamp, er at ingen ser ut til å være sterke nok til å snu utviklingen.

Noen land har i tidligere år vært dristigere enn oss. Under Mao fikk vi i Kina både Det Store Sprang Fremover og Kulturrevolusjonen, hvor en satset på brutal industrialisering og store folkeflyttinger for å styrke distriktene. Det gikk helt galt.

Derfor er det ikke uten grunn at folk vil ile sakte med å løse distriktenes problemer. Likevel det må monne. Kan ikke bare være slag i luften eller irrelevante grep som å utrydde ulv.

Store grep kunne være:

Flytt Storting og statsadministrasjonen ut av hovedstaden. En relokalisering som vil spare samfunnet for enorme summer. Byggekostnader, reiseutgifter, kutt i samferdselsinvesteringer, bedring av luftkvaliteten i indre by osv. Men akk nei, jeg står ganske alene om å foreslå slikt.

Dette er ikke bare negativt for Oslo, som da slipper å ødelegge veletablerte nabolag, som Nedre Grefsen, for å bosette sin raskt voksende befolkning.

Hovedargumentet mot slike utflyttinger er de samme som for tilsynene. Hensynet til de ansatte. Det er imidlertid blitt en svøpe at det vi driver med i statlige virksomhet skal tilpasses de som jobber der, ikke befolkningens behov. Hvilken privat bedrift kunne operere slik, å hensynta de ansatte, men ikke kundene (eller stemmeberettigede)?

Det er imidlertid enda verre at de folkevalgte, som selv gjerne snakker pent om distriktene, insisterer på å reise hver bidige arbeidsdag fra distriktene og inn til Oslo Sentrum for å jobbe. Slik svir de folkevalgte av unødige mengder CO2, lager køer og trengsel, uten at jobben nødvendigvis blir bedre gjort av den grunn.

Merkelig, ikke sant?

Agenda tar naturligvis ikke opp slike problemstillinger. Men det bekrefter inntrykket av det er nok en distriktsrapport hvor de vanskelige valg skal utelates. De valg som med kraft kunne ha reversert sentraliseringen.

Når det gjelder skattepolitikken er det mange gode tiltak som nevnes i rapporten. Det å sikre at skattesatser er nasjonale, og at grunnrenten i bergverk og akvakultur bør beskattes særskilt, høres veldig fornuftig ut, men leder fort til en utarming av formue i distriktene. Skal noen skatter økes, må andre kuttes.

Kutt i avgiftene på mat, drikke, servering og losji kunne være gode tiltak i så måte. Kutt i arbeidsgiveravgift og et eget distriktsfradrag på skatteseddelen for arbeidstakere likeså. Avskaff Tax-Free ordningen hvis det skulle mangle inndekning.

Det virker også pussig å ha mange og høye bomavgifter på veianlegg i distriktene. Veianlegg som har kostet milliarder av kroner å bygge, men brukes fint lite. Hvorfor skattlegger vi bruken av disse anleggene, når det mangler trafikk på dem?

Jeg klør meg egentlig i hodet på hvorfor ikke flere, også de flinke økonomer i tankesmiene, tar til ordet for slike grep.

Mer kontroversielt er det å ta større sprang og forsøke seg på litt Kulturrevolusjon. Mao tvangsflyttet folk. Vi kan få til noe av det samme ved hjelp av økonomiske insentiver.

Man kan kutte trygden for uføre og ledige og gi dem bonuser hvis de skulle flytte fra pressområder til bygder der hus står tomme. Er ikke sikkert at det er direkte usunt for dem selv å få en slik omstilling, men ja det er et innslag av formynderi i en slik politikk. En eim av paternalisme.

Når det gjelder innvandringen har jeg enda mere kontroversielle forslag. Skjønner godt at økonomer kvier seg for å ta i denne problematikk. Men den er viktig. Det meste av Norge er avhengig av å få til en vellykket innvandring for å opprettholde sin befolkning.

Sagt på en annen måte: Uten innvandringen stopper Norge. Men også her får tankesmien være unnskyldt.

Demping av vår rusrike russetid og godkjenning av syriske, afrikanske og afghanske utdanningspapirer er alle tiltak som ville gjort det lettere å få til en vellykket integrering. Jeg skjønner godt muslimske foreldre som ikke vil slippe døtrene sine inn i russeorgier, og som syntes det er frustrerende at verken deres syriske førerkort eller embetseksamen er av verdi i Norge.

Men vi kan også endre opptakene av flyktninger. Prioritere å ta inn de som vil omstille seg raskt til norske forhold, og ja, bo i distriktene. De andre kan bli hvor de er.

Kunne vi ikke kanskje leie inn folk fra flyktningleire rundt omkring i verden til å bo i distriktenes tomme hus og gårder?

Sett at du er i en gigantisk flyktningleir i Somalia. Plutselig får du tilbud om å bo 20 år i en norsk fraflyttingsbygd, med litt penger til hverdag og fest. Mange vil søke, og vi plukker ut de beste kandidater vi kan finne.

Ville ikke en slik ordning vært til glede både for distrikter og norske idealister?

Ikke vet jeg, her jeg sitter ved skrivebordet mitt, med en kopp kaffe og blogger, mens tankene smis. Hyggelig å lese om de små skritt i riktig retning fra Agenda. Men kunne vi ikke tatt noen større grep:
Utflytting som rammer de folkevalgtes arbeidsdager,
skattejusteringer som river,
utflytting av de trygdede og
en mer nevenyttig og fornuftig innvandringspolitikk?