Manglende teorier om de manglende inflasjonsimpulsene

Makroøkonomi på 1980-tallet, altså den gang da jeg gikk på skolen, var preget av det forrige ti-års inflasjonsskrekk. Prisveksten var tidvis høy og tilsynelatende ute av kontroll. Herjinger som kullkastet mange idéer og fikk sentralbankene til å ofre (andres) blod i gatene for å få ned forventningene til prisveksten.

En anekdote fra den tid:

I 1981 var USA nær resesjon, og datidens sentralbanksjef Paul Volcker, hvis stramme pengepolitikk var hovedansvarlig for de dårlige tidene, skulle holde tale for boligbyggerne. Nettopp den gjengen som ble rammet hardest av den stramme pengepolitikken, fikk da en tordentale om at nå måtte bare finne seg i enda litt mere smerte, ellers vil vi aldri få knust inflasjonsforventningene. Forsamlingen svarte med spontan stående applaus!

Eller fra min egen tid:

En politisk streik året før ga undertegnede åpning til en sommerjobb på et Oslo basert bryggeri. De streikende sommervikarene ble svartelistet for senere oppdrag. Jeg var truckfører og hadde en daglig bestilling jeg måtte fylle. Arbeidet var usedvanlig godt betalt og den gjennomsnittlig arbeidstid var tre-fire timer om dagen. Resten gikk med til kortspill. Året etter fikk jeg komme tilbake, med solid lønnshopp, fremforhandlet av aggressive (les flinke) fagforeningsledere.

Det var tider det. En svunnen æra.

Mye har endret seg siden den gang, uten at jeg klarer å forklare hva som skjer i disse dager. Boligbyggere i USA er i dag mere redd for å mangle gode prosjekter, enn de er for renta, og bryggeriet jeg jobbet for? Det blir i disse dager ombygd til boliger.

Fortsatt så lærer de unge håpefulle på Blindern om den store inflasjonsfare, hvilket sikkert er bra for noe. Oppbyggelige eventyr som lærer fremtidens økonomer å aldri tillatte tøys og tull med statsbudsjettet. Bare passe på at skuta styres sånn at vi over tid er nær vårt inflasjonsmål på 2,5 pst. En nærhet som heldigvis er såpass omtrentlig definert, at de fleste aktuelle inflasjonsmålinger duger.

Men verden har forandret seg mer enn teoriene.

Min globale makro-rundreise starter som regel i Japan, og denne blogg er intet unntak.

Der er det full sysselsetting, og en svak valutakurs. Likevel er det null prisvekst, og nær null lønnsvekst (+0,5 pst det siste året). Nikkei-Børsen er i storform og handelsbalansen eser ut, men uten krav om lønnsvekst er det ikke lett å få i gang en inflasjonsspiral. Det er nesten som om japanerne ikke orker kreve mer lønn. Gidder ikke.

Langt viktigere for oss her hjemme er utviklingen i de 19 økonomier som utgjør Euro-området. Heller ikke her er det sterk lønnsvekst å spore. En lønnsvekst som er svakest i Italia (+0,8 pst) og Frankrike (+1,4 pst). Det før disse land skal gjennomføre store arbeidsmarkedsreformer, som vil svekke fagforeningenes stilling. Hvordan inflasjonen her skal stige er ikke godt å vite.

I disse dager er det uro i rentemarkedene. Frykten som rår, er at rentene skal øke. Bare på frykten for et omslag vekk fra negative renter har Euro-kursen steget med 5 pst mot USD og JPY det siste året. Med en klar deflatorisk effekt i mange land til høsten.

Og der Euro-renten går, dras også de danske rentene med. En skulle tro at lønnsveksten skulle koke over i Danmark, med en rente som tvinges over i negativt lende av hensyn til valutakursen, samtidig som arbeidsmarkedet er usedvanlig stramt. Men den gang ei. I Danmark ventes lønnsveksten i år å bli moderate 2.5 pst.

Sverige er kanskje det land som ligner mest på Norge når det gjelder pengepolitiske strategier. Hensyn tas til produksjon, sysselsetting og finansiell stabilitet veier tungt. Til tross for sterk økonomisk utvikling det siste år er lønnsveksten fallende, med et nytt bunnivå på 1,7 pst for faglært arbeidskraft i året til 2. kvartal i år. Og svenske krona har nylig styrket seg, med mindre rom for lønnsvekst i tiden fremover som resultat.

Også her hjemme er det vanskelig å tro på at lønnsveksten skal ta seg opp fra årets antatte 2,4 pst.

Hvor ble det av normale 4 pst i lønnsvekst? Vanskelig å vite, men det virker som om disse forventningene skyldes ekkoet av erfaringer tidligere økonomer hadde for 1970-og 80-tallet.

Ikke er jeg noen stor teoretiker, men sammenheng mellom lønnsvekst og arbeidsledighet har alltid vært mer ustabil enn introduksjonsseminarene i samfunnsøkonomi viser.

Mange henviser til arbeidene av den kjente britiske økonom A. W. Phillips og hans såkalte Phillips-kurve. En kurve som viser en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og lønnsvekst. Jo lavere ledighet, desto høyere lønnsvekst.

Men minnes jeg rett, luket han ut vanskelige år som motsa teorien, i sine første studier. Fint med år som passer teorien, men det interessante er de år hvor teorien ikke stemmer. Er det nok av dem, bør teorien forkastes.

Kanskje er vi i et av disse år? Og kanskje får vi flere slike? Militante fagforeninger som sto på krava, og skulle vise hvem som var sterkest, er nok bare et kjært minne.

Spørsmålet gjenstår hva slags teori som bør få dominere lærebøkene. Uansett er det vel på tide å si i fra at det vi har er løse hypoteser som ingen kan være sikre på stemmer. Ingen kan med sikkerhet vite hva inflasjonen blir i årene som kommer.