Qatariske perspektiver på Norge

I skrivende stund er jeg på vei opp mot Hamar. Sittende nesten alene i NSBs komfortsone, med henslengte gratisaviser, en varm kopp kaffe og et vakkert, grønt landskap som glir forbi.

Landskap som gir inspirasjon til å skrive om Norge, vår rolle i verden og vår hovedstad.

Avisene er fulle av reportasjer om Qatar, verdens rikeste land per capita, som ønsket å spille en stor rolle i verdenssamfunnet. Milliarder kostet det, men pyttsan de kunne jo pøse på med sine oljeinntekter. Store kunstgallerier, hvor verdens dyreste Munch maleri hører hjemme, er bygd opp i hovedstaden Doha. De ønsker jo selvfølgelig å være vertskap til store idrettsarrangementer som kan kaste glans. Høres kjent ut?

Norge er også et land som ‘bokser litt over sin vektklasse’, i Nobelprisvinner Barack Obama sine ord. Også vi må ut i verden, faktisk i de samme områdene som Qatar opererer i. Stående utenfor EU, og med Trumpianerne i førersetet i Washington, er det ikke mye å gjøre for norske idealister hos våre nærmeste allierte og største handelspartnere.

Nei, til Afrika og Asia må vi. Og også vi må ha en funklende hovedstad å vise til, med mange store arrangementer som er ment å gi Norge annerkjennelse og ros i internasjonal presse.

Men nå som Qatar tvinges til å revurdere sin rolle, er det også mulig for oss å tenke nytt. Våre distrikter skal avfolkes, noe som ikke diskuteres, bare erkjennes som uunngåelig. I Afrika derimot har våre politikere ambisjoner. De lokale duger visstnok ikke. Et kontinent hvis BNP vokser med 5 pst i året, og som tiltrekker seg enorme mengder kapital til nærmest ethvert fornuftig prosjekt som kan realiseres.

Finansiering er ikke noe problem. I Kenya åpnet en ny jernbane til 30 mrd kroner i forrige uke. Fullfinansiert av kinesere.

Kina har nå om lag en million gründere på dette største av jordas kontinenter, som ansetter ytterligere noen millioner av sine landsmenn i alt fra enkle kiosker til høyteknologiske bedrifter. Det meste av Afrika har en lys fremtid i vente som hoffleverandør av råvarer til folkerike asiatiske stormakter. Afrika, et kontinent som også i folketall viser sterk vekst.

Verre står det til i Vesten – også i Norge.

Og det er her jeg lurer på om det ikke er tid for å ta en ny debatt. Valg av offentlige satsinger er ikke gitt av Gud. Ingen tvinger oss til urbanisering og storsatsinger i Oslo 1. Vi velger å satse via vår offentlig sektor tungt på indre deler av hovedstaden. På et utall prestisjeprosjekt som skal vise utlendinger hvor flott Norge, eller i hvert fall vår hovedstad, er.

Samtidig viser beregninger i Arbeids- og Kommunaldepartementet at store deler av distrikts-Norge vil dø ut de nærmeste 20-30 år. Trender ingen politisk parti ønsker å bekjempe med effektive virkemidler. De mener vel, og gir noen slanter, men ikke nok til å snu tunge trender.

Det humper på toget mens jeg skriver, derfor klarer ikke reisen å leve opp til Komfort-navnet, som pryder min billett. Mindre humping må i fremtiden bli NSBs og Jernbaneverkets bidrag til distriktspolitikken. Eller kanskje kunne vi spørre noen Kenyanere om hjelp? Bare se hvor fint de har fått det til.

Jeg har vært litt rundt Oslo-området i det siste, holdt foredrag på Hønefoss, Bjørkelangen og besøkt Lillestrøm, Hamar og Gjøvik.

Alle nevnte områder preges nå av stor optimisme. Fortsatt er tomt billig, men bildet endres raskt. Det er åpenbart at hovedstadsområdet eser ut. Folk flytter ut av Tigerstaden for å skaffe seg en rimelig familiebolig, frisk luft og gode oppvekstvilkår for barna. Det eneste som mangler er gode arbeidsplasser. Derfor tvinges folk i byene og bygdene som omkranser hovedstaden til å pendle i endeløse køer inn og ut av det hellige Oslo Sentrum.

I går så jeg Stortingspresident Olemic Thommessen vri seg i stolen på Dagsrevyen, mens han måtte forklare nok en kostnadsoverskridelse ved Stortingets garasje/postterminal. Regningen er nå antatt å bli 1,8 mrd kroner, men hvem vet. Det er jo åpenbart at ingen har, eller noensinne har hatt, kontroll på kostnadene. Om litt skal nye 10-15 mrd kroner brukes på et relativt lite Regjeringskvartal. Bedre lykke da.

Statsadministrasjonen må jo selvfølgelig jobbe, trangt og i åpent landskap, på Norges dyreste tomt, satt opp med et budsjett som er veiledende. For hvor ellers kan Storting og Regjering styre landet, annet enn på Norges dyreste tomt, med den dårligste luft og de vanskeligste trafikale forhold? Der hvor terroristene slipper enklest til?

Historien om praktbyggene i Oslo 1, Storting og regjeringskvartal, er historien om et folk som har mistet litt bakkekontakt. Da Norges Bank oppførte datidens dyreste kontorbygg under Jappetida, med enorme kostnadsoverskridelser, endte det med at sentralbanken mistet fullmakten til å være sine egen byggherre. Et inngrep som de fleste sentralbankfolk av i dag vil si var en klok avgjørelse.

Likeledes er det i dag ikke Stortingspresidenten som bør bli Svarte Per. Nei, systemet bør endres. Flytt arbeidsplassene ut i jomfruelige grønne landskap i randsonen av vårt hovedstadsområde. Her er det billigere å bygge, lettere å sikre, samtidig som neste generasjon byråkrater og politikere får slippe de enorme bo- og levekostnadene i storbyen. Presset på trafikken inn til Oslo vil lette, til glede for alle miljøaktivister. I hvert fall for de som ikke er avhengige av å jobbe i bykjernen.

Det interessante er at ingen, ikke en eneste en av de folkevalgte, vil vekk fra salongene og lobbyistene som omkranser Karl Johan. Her vil de sitte, her vil de være statsmenn. Med omfattende reiseprogram til ulike kontinenter.

Om ikke amerikanere og européere vil ha våre råd får vi reise langt, og lenger enn langt. På hjemmebane får vi småkrangle litt om hvem som har skylda for ulike kostnader, helst på NRK og TV2.

Det triste med å konsentrere så mye i Oslo er at byen selv taper på det. Idylliske nabostrøk skal raseres for å realisere den gryende metropol.

Vi i Eika har fremgangsrike banker i alle byene jeg nevnte over. På Hamar og Gjøvik har vi store avdelinger med stabil bemanning som sikrer våre selskaper høy kundetilfredshet. Og ikke er vi alene. Stadig mer av næringslivet får øynene opp for livet på landet.

Jeg venter i spenning: Hvem blir den første politiker som tør å foreslå utflytting av Stortinget og Regjeringskvartalet, og et fokus på å løse, ikke bare lindre, distriktenes utfordringer?