Norges evigvarende gjeldsfest?

Norges Banks siste pengepolitiske strategirapport er virkelig verdt å lese, spesielt hvis du har droppet de siste utgaver. Litt som at en lettere ser hvor fort toget går hvis du lukker øyene noen sekunder hver gang det skjærer gjennom et åkerlandskap, kan det å sammenligne dagens økonomi med fordumstiders konjunkturbilde, gi mer enn det å fokusere på de små endringer fra mars- til juni-rapportene.

Men først nettopp det. Fra mars til juni, har sentralbanken oppjustert BNP for inneværende år, nedjustert litt for senere år. Inflasjonsanslagene har kommet ned, og ligger lavt hele perioden frem til 2021. Rentebanen er jevnet ut med lavere sannsynlighet for et nytt kutt i år, og mindre fare for oppgang mot slutten av perioden. Kronekurs og oljeprisen får det helt ok, skal en tro sentralbankens eksperter.

Kredittbildet stjeler imidlertid all oppmerksomhet denne gang.

Norge hadde en gang i tiden en økonomi som maktet å vokse uten at gjelda økte. På begynnelsen av 1990-tallet var husholdningenes gjeld stabil.

I dette årtusen har norsk økonomi derimot vært helt avhengig av å øke både sin gjeld, og at tempoet er så høyt at også gjeldsgraden når stadig nye rekorder. Ikke i den offentlige sektor, som bygger finansiell formue jevnt og trutt. Nei, det er i den private sektor at gjeldsveksten har vært sterk. I senere år har næringslivet holdt igjen, slik at det husholdningene som har drevet frem sin gjeld til stadig nye rekorder.

Og i denne rapporten antas det at dagens rekordraske gjeldsoppbygging vil fortsette helt frem til 2021. Gjennomgående vil husholdningenes gjeld vokse langt raskere enn deres inntekter. I løpende kroner skal husholdningenes gjeld i årene 2017-2020 øke med om lag det dobbelte av hva nominelt BNP for fastlands-Norge gjør.

Slik får husholdningene gradvis høyere renteutgifter selv uten at Norges Bank rører sin signalrente. Deres gjeld øker, og deres kredittverdighet reduseres.

I Norges Banks hovedscenario fra juni vil boligprisene fortsette å vokse i årene som kommer. Mais tilbakeslag er bare et pust i bakken. Økte boligverdier skal berge husholdningenes formuessituasjon.

Ikke noe av dette er spesielt overraskende, gitt at den moderne livsstil er mer kapitalkrevende enn før, og at rentenivået er minimert. Folk tar lengre utdanninger, boligprisene er høyere og de lave rentene gjør det økonomisk fornuftig å bytte ut maskinparken før reparasjonsutgiftene tar overhånd.

Men det er unektelig en annen økonomi enn den din far, eller bestefar, levde i. Med nye sårbarheter og farer. Vi er alle blitt gjeldsslaver som balanserer vår økende gjeldsgrad mot det vi håper blir evigvarende boligprisvekst.

Og det er her vi har syretesten for juni-prognosene til Norges Bank.

I disse dager står vannstanden i boligmarkedet på sitt høyeste. Sankthansaften markerer slutten på vårflommen av boliger, og fremover skal normalt antall boliger for salg synke, og det helt frem til skolestart i august.

Spørsmålet for boligmarkedene, og dermed for husholdningenes finansielle helse, er om man klarer å få solgt like mange boliger som normalt, eller om det hoper seg opp usolgte objekter som vil presse bruktboligprisene utover høsten, frem til jul, og kanskje et godt stykke inn i neste år.

Utbudet av nye boliger kan vanskeligjøre de bruktes salgsprosess. Skal en tro statistikken til forskerne i Samfunnsøkonomisk Analyse, som slapp sin siste rapport torsdag denne uke, har vi i Norge satt i gang 35 681 boliger fordelt på 1 327 prosjekter det siste året. Av disse er det 11 197 enheter som fortsatt er usolgt.

Det er mange faktorer som kan trekke boligprisveksten videre ned i negativt lende. Demografiske forhold, (fødsler, giftermål, innvandring) er alle på vikende front. Flere byer opplevde befolkningsnedgang i årets første kvartal.

Innstramninger i bankenes krav til lånekunder kan få ungdom til å bli boende lenger hjemme, og få voksne til å kjøpe noe billigere enn de opprinnelig hadde tenkt seg. Og den økende usikkerheten rundt beskatning av, og fortjenestemulighetene for, boliginvesteringer kan få spekulantene til å redusere sine kjøp.

Kall det gjerne en tidsutstrakt pause, men varer det tre eller fire år, vil norsk økonomi kunne merkes av denne nye, og for folk flest, uventede virkelighet. En ny hverdag hvor det ikke blir så lett å løse utfordringer med kredittkort og forbrukslån, ved å belåne boligen stadig hardere.

Det vi skal merke oss at er at gjeldsgraden umulig kan stige til evig tid, med mindre husholdningenes formuesutvikling holder tritt. Norsk økonomi preges av en prosess hvor BNP er helt avhengig av husholdningers gjeldsgrad, som på sin side trenger stigende boligpriser for å kunne øke.

Et boligprisfall kan da lett, lekende lett, lede oss til en ny norsk resesjon, bare fallet i prisene er stort nok og varer tilstrekkelig lenge.