Tomme gater, mørke butikkvinduer og søppel som flyter i vårsola. Det er skjebnen til mange norske byers fordums paradegater. Utkonkurrert av BIG BOX kjøpesentre i utkanten av byen, dør mange hovedgater ut.
Men ikke i Sandnes by. Strålende sol møtte meg da jeg tilfeldigvis spankulerte på Langgaten i Sandnes sentrum sist fredag, dagen etter åpningen av en 50 millioner kroners renovering av det som må være en av landets lengste gågater. Et kjærlighetsarbeid som har tatt to et halvt år. Ønsker dem lykke til videre.
Det som var så fint med denne gate, var at jeg så bemerkelsesverdig få landsdekkende kjeder på gateplan. Kjedebutikker som egentlig burde hete kjedeligbutikker. Sprer apati hvor enn de ferdes.
Mye morsommere er det med unike konsepter. Veldig mange unike og spennende butikker, verksteder og kaféer var det jeg fant på min vei denne fredag. Hva med en rabarbra-muffins på Kanelsnurren?
Dette er egentlig en blogg om omstilling og renter, men må si litt mer om det som ser ut til å være en vellykket satsing i Sandnes, der jeg gikk blant muntre, handlende husmødre og nyutsprungen russ.
Jeg var på næringskonferansen til Sandnes Næringsforening, hvor Bussveien var tema, en satsing på 10 mrd kroner frem til 2030, hvor en forsøker å lage flest mulig egne traséer for en stri strøm av busser som skal løse hvermansens transportbehov langs en trase på 50 km.
Ja, 10 milliarder er mye penger (!) selv får en gutt fra Høybråten, men en må se på hva pengene kan lånes til. Det er utsikter til nullrente i mange år fremover i det meste av Europa. Rentebelastningen på disse milliarder vil trolig være minimal. Og sannsynligvis negativ i reelle termer. Det er sletts ikke utenkelig at investeringene i virkeligheten aldri kommer til å koste noe som helst når du hensyntar inflasjonen.
Tid for en pause. Stikker innom Kanelsnurren, som virkelig er et makeløst bakeri midt i gågata. Jeg får ofte mine beste idéer når jeg har noe godt i munn, og i nevnte kafé koste jeg meg med noe jeg aldri har smakt før: Nystekte rababra-muffins!
Sitter og jobber, mens jeg venter på flyet tilbake til hovedstaden. Gatene er bredfulle av klinkende edru russ, som nærmest danser forventningsfulle avgårde til bussen som skal ta dem til Kongeparkens arrangement for 13 500 ungdommer fra hele landet. Hotellene er smekkfulle, flybillett var nesten umulig å oppdrive, og inngangsprisen til parken? 1600 kroner pro pers. Pyttsan, en pølse i slaktetida for den brave russ av i dag.
Det er dette som er norsk omstilling i praksis, anno 2017. Når vi ikke kan leve av oljen, må vi leve av ungdommens fester. Får bare håpe at de ikke får varig mén av kveldens arrangement. Som den kjipe femtiåring jeg er, advarte jeg de lattermilde ungene om ta på seg skjerf, passe på sin egen termos og ikke nusse for mye på for mange raringer. Man kan få varig mén av slikt!
Dette er ikke en æra med høy økonomisk vekst. En konsekvens av store infrastrukturinvesteringer som effektiv bybuss, er at folk slipper å kjøre bil. Slipper kanskje dermed også å kjøpe bil. Pottemakeren i Langgaten blir nok heller aldri noe nytt børseventyr, uansett hvor mye fint hun lager.
Vi blir nok heller ikke utslitte. Russen som fester bort de beste dagene av livet blir neppe arbeidsjern, og vi kjipe femtiåringer går trolig av med pensjon om noen år, uten at det feiler oss noe annet enn at vi rett og slett ikke gidder å jobbe mer.
Og bilene vi har i 2030 blir neppe egeneid av andre enn de største entusiaster. De fleste kan da nøye seg med å være medlem av et bilkollektiv hvor du kan leie din elektriske, selvkjørende bil etter behov. Farvel bensinstasjoner, sjåfører, kjøreskoler, bilselgere, bilforsikringer og offentlige ansatte ved biltilsyn og statens innkrevingskontor for bilavgifter.
Vi lever i en lav-vekstæra, som er tendensielt deflatorisk, og med store omstillinger i vente. Intet Wirtschaftswunder. Ingen ny oljeboom.
MMM, men sletts ikke så verst skjebne allikevel, tenker jeg, i det jeg sluker de siste smulene av min unike muffins. Sletts ikke så verst. Skulle bare ønske jeg var russ igjen!