Den franske eksistensielle krise

– We will always have Paris, er forelskede pars trøst når de innser at samlivets initiale brennhete kjærlighet før eller siden må ta slutt.

Men minner om bekymringsløse dager med livsglede, god mat og noen av verdens ledende turistattraksjoner, i hjerte av det som en gang var det franske imperiet, vil selv de mest frustrerte ektepar alltid få beholde. De av oss, som fikk oppleve Frankrike fra sin beste side, i unge år.

Som så mange andre europeiske land sliter Frankrike av i dag med å finne sin plass i en globalisert verden hvor européeres rolle av helt naturlige årsaker er for nedadgående. Våre befolkninger er forgjeldete, aldrende, og mange av oss foretrekker et liv på trygd fremfor å ta ubehagelig arbeid. Vi er fortsatt betydelige 20-25 pst av verdensøkonomien, men denne andelen vil gå ned, etter hvert som resten av verden vokser seg til samme velstandsnivåer som de vi koser oss med.

Storbritannia omtales ofte som landet som leter etter en ny rolle etter imperiets fall, og nå altså utenfor EU.

Men for Frankrike er problemene vel så store. Eksistensialismens hjemland må spørre seg selv, hvilken rolle Frankrike kan spille i vår tids globaliserte verdensøkonomi.

Industriproduksjonen sin storhetstid var over i 1990. Og hele den franske dirigisme-filosofien, hvor industri og offentlig forvaltning samarbeider, styrt av en elite, ser ut til å ha gått ut på dato. Et system hvor de fleste ledere kommer ut av det samme toppuniversitet, er en styringsmodell som er lite tilpasset internett-æraens gründerkultur. Frankrike har alltid hatt en topptung kultur, som ga oss atomkraftverk, jagerfly og Airbus, men som er lite konkurransedyktig i vår disruptive æra.

Men det er ikke bare næringslivet som sliter med den moderne tid. Om lag en fjerdedel av den yrkesaktive befolkning jobber i den offentlige sektor. En sektor som ingen moderne politiker har klart å reformere. I senere år har lønnsfrys for de offentlige ansatte vært medisinen som skulle berge de offentlige finansene. Stagnasjon som system.

Frankrike har ikke hatt overskudd på statsbudsjettet siden 1974, og dagens underskudd på 3 pst av BNP er ganske formidabelt, når en tenker på at EU nå opplever en konjunkturoppgang som burde øke skatteinntektene reelt. De franske statsrenter er negative opptil fem års løpetid. Likevel altså: 3 pst av BNP i offentlige budsjettunderskudd!

Som i så mange andre Euro-land, tåler ikke de franske statsfinanser selv den minste renteøkning.

Lite vil endres etter presidentvalget. De to fløykandidatene ønsker ikke mere markedsvennlige reformer. Tvert imot. De to statsbærende partiene med sine inngrodde korrupte politikertradisjoner, har pinlig liten oppslutning. Bare nykommeren Emmanuel Macron, en finansmann som også har vært finansminister, men aldri er blitt valgt til noe som helst, gir håp om nødvendige fornying. Men han har ingen representanter i parlamentet.

I tidligere år har jeg trodd på den keynesianske modellen med underskuddsfinansiering og rentekutt ville hjelpe land som Frankrike tilbake til full sysselsetting og solid økonomisk vekst. Problemene var antatt å være konjunkturelle, og forbigående. Det hele skulle bare være et spørsmål om å dosere riktig penge- og finanspolitikk, før den franske pasient ble frisk og fin igjen.

Men etter hvert har jeg kommet til at problemene er overveiende strukturelle. Frankrike er som sagt usedvanlig topptungt, med noen store internasjonale konglomerater som klarer omstillingene, men uten den tyske horde av Mittelstand bedrifter som kan hjelpe til med lokal vekst og sysselsetting. Som i så mange andre europeiske land glitrer hovedstaden, mens bygdene er overlatt til sin egne skjebne. Høres kjent ut?

Franske gründere finner heller veien til London, Bayern og Silicon Valley fremfor å kjempe seg frem gjennom villniset av offentlige reguleringer i sitt hjemland.

Jeg har ikke sans for Marie Le Pens politikk og håper inderlig ikke at hun vinner frem i dagens presidentvalg. Men hun snakker befriende enkelt, og har en ganske solid forståelse av Frankrikes eksistensielle problemer.

Hun sier rett ut at Frankrike aldri kommer til på henge med det tyske Wirtschaftswunder. Implisitt i det, tror hun ikke Frankrike lar seg reformere. Da er det bare et spørsmål om tid før Euroen ryker, og nettopp derfor kan vi franskmenn trekke oss ut av Euro-samarbeidet, først som sist.

Der EU kun kan tilby franskmenn evigvarende høy arbeidsledighet, vil hun ta Frankrike ut av Euroen, la staten misligholde en gjeld som uansett er på vei til å bli uhåndterlig, og starte på nytt. Kraftig nedgang i kjøpekraften til folk flest vil det bli. Men sorgen over kutt i levestandarden vil oppveies av gledene ny nasjonalistisk oppvåkning vil gi alle franskmenn.

En uhyre svak valutakurs i form av den nye franc, vil sikre voldsom eksportvekst og over tid gi landet full sysselsetting. Om enn til lønninger som innehar langt lavere kjøpekraft enn dagens Euro-baserte lønnsnivå.

Le Pens frieri er i hvert fall ærlig. Det i motsetning til eliter som knapt nok tror på hva de selv sier. For dem er velgerne kveg som må samles sammen hvert fjerde år, lokket av triks som billig bensin, stolte taler osv.

Jeg vet ikke om Le Pen vinner eller taper.

Hovedspørsmålet vi må stille oss, i denne æraen hvor nasjonalromantisk populisme skyter fart i mange land, er som følger: Hva har vi i vente ved neste korsvei?

Hva skjer hvis Trump, Brexit, Le Pen og de andre opprør feiler fullstendig? Vender frustrerte velgere tilbake til sine gamle partier, og tar opp igjen sin tilvante rolle som stemmekveg, eller vokser det frem noe som er enda mer radikalt i årene 2020-30?

Elitene skal ikke ta det for gitt at folk vender tilbake til apatisk nedgangspolitikk etter at årets folkeopprør feiler.