Vel, jeg tok feil igjen. Da måling av konsumprisindeksen (KPI) for årets andre måned kom i forrige uke, ble jeg overrasket over hvor høy kjerneinflasjonen var; hele 1,5 pst. Andre analytikere stønnet over at den var for lav, men altså jeg bommet fordi jeg trodde den ville bli enda lavere. Særlig den viktige husleieindeksen som skal være sannhetsvitne for norske husholdningers boligkostnader, deres største utgiftskomponent, kom inn høyere enn ventet. Midlertidig høyere, trur eg!
Men det er ikke så farlig om inflasjonen var litt for høy i februar. Kjerneinflasjonen skal bare falle og falle frem til juli. Saken er den at var meget sterk prisvekst i fjor vår takket være det voldsomme fallet i kronekursen gjennom 2015. Et kronekursfall som ga hopp i importprisene første halvår 2016. Byksende priser på flybilletter i februar i fjor gjorde også sitt til prisveksten denne måned var særskilt høy.
Også neste måling (for mars) vil preges av det samme fenomen som i februar. Flyprisene steg med 17 pst i både februar og mars i fjor. Fravær av slik vekst i år, gjør nye stup i 12-månedersveksten for kjerneinflasjonen uunngåelig når marsmålingen kommer. Trolig vil inflasjonen i mars falle til 1.2 pst før den raser videre ned mot en halv prosent i juli, da virkningen av fjorårets stigende importpriser ebber ut.
Ikke at du vil merke endringer i gatebildet. I dagene og ukene fremover går livet ganske så normalt. Bare det at vi ikke får de prishoppene som vi fikk i sammenlignbare måneder i fjor, er utslagsgivende. Derfor bør vi heller ikke bli hysteriske bare fordi den målte 12-månedersveksten er lav. Det var bare slik at prisveksten i årets sju første måneder ikke klarte å holde samme rundetider som i samme periode i fjor.
Men hva skjer så – utover høsten?
Jo, når sommeren er over, kommer det nok nye klær i butikkene, det er skolestart med nye dyre ransler og Vinmonopolet m. fl. jekker opp prisene da deres høstslipp ankommer butikkhyllene. Men alt dette er litt smått. Smått i forhold til den nye trend som trolig vil sette sitt preg på KPI-målingene i lang tid fremover.
Vær obs: Avgjørende for inflasjonen blir hvordan det går med husleieindeksen, som jo står for nesten en femtedel av kjerneinflasjonen.
Og husleiene vil avhenge av hvordan leiemarkedene påvirkes av det voldsomme utbudet av leieboliger i år. En flom av utleieboliger som kan knekke delindeksen i KPI for boligkostnader, og dermed trekke kjerneinflasjonen over i negativt lende.
Faktum er at husleieveksten STEG unormalt mye ved inngangen til året fordi de høye KPI-målingene i fjor slo inn i år som en automatisk justering av leienivåene i årets første måneder. I en viss forstand er det kronesvekkelsen i 2015, som via stigende importpriser i fjor, gir et ekko inn i 2017. Et ekko i form av justeringer i tusenvis av husleiekontrakter med automatisk KPI-indeksering.
Så hvor mye kan husleiene falle? Vel, i de markeder i Oslo som jeg følger, ser det ut til at leieprisene allerede er på vei ned. Utleiemegleren AS, som er en av de større i bransjen, hevder at deres leier stiger med 1- 3 pst.
Kan være det, men før eller siden tipper jeg at vi får se nedgang i husleieindeksen på 3-5 pst på landsbasis, ned fra dagens offisielle måling på pluss 2,2 pst. Disse 2,2 pst som altså kom så uventet på meg nå i februar!
Saken er den at mange husholdninger har valgt å overinvestere i bolig, ved å kjøpe en liten leilighet ekstra. En leilighet som de har tenkt å leie ut. Markedsbalansen i bruktboligmarkedene påvirkes ikke i første omgang av dette. Det spiller jo ingen rolle for leietager hvem som eier boligen hun leier.
Men etter hvert som prisene har steget, har også nybyggingen skutt fart. Leiemarkedene skal i tiden fremover hamres med et overveldende tilbud av kliss nye leiligheter som legges ut i leiemarkedene våre. Leiemarkeder med små endringer i etterspørselen etter det å leie.
Hva skjer hvis vi går fra pluss 2 til minus 5 i husleievekst? Et fall på 5-7 prosentpoeng i husleieindeksen er nok til å trekke 12-måneders veksten i den samlede kjerneinflasjon ned i negativt lende, trolig i løpet av første halvår 2018. Altså forutsatt: Alt annet like.
Men det er jo dette som er så vanskelig å vite, for det er jo alltid så mye rart som skjer med prisene på bleier, mat, drikke, biler, båter etc. Hopp i masse priser, kanskje som følge av en ny kronesvekkelse, kan mer enn oppveie de svake husleiene. Skulle krona derimot styrke seg markert, er det fullt mulig at kjerneinflasjonen blir et par-tre prosent negativ våren 2018.
I disse dager debatteres det om inflasjonsmålet bør senkes til 2,0 pst eller ei.
Det analysen overfor viser er at Norge i realiteten ikke har så mye kontroll over konsumprisindeksen. Den blir så sterkt påvirket av valutakurs og investeringssykelen i boligmarkedene at den samlede indeksen ikke lar seg styre.
Det beste mål på strukturell kostnadsvekst i Norge er trolig lønnskostnader per produsert enhet. Veksten i lønninger minus endringer i produsert enhet per arbeider.
Med en langsiktig årlig lønnsvekst i Norge på 2,5 pst, og minimal produktivitetsvekst, ligger det da an til at norsk kostnadsvekst vil bli nær 2 pst i overskuelig fremtid. Gitt en importandel på en tredjedel for varer og tjenester, som knapt nok stiger i pris, vil da den samlede KPI-vekst svinge rundt 1-1,5 pst. Svingningene som både husleiene, kronekursen og deres effekt på KPI vil stå for.
Det er ikke lett å lage et inflasjonsmål som avspeiler denne virkelighet. Det vi kan ha håp om å kontrollere er vår lønns- og produktivitetsvekst. Renten må brukes til å holde kredittvekst og kronekurs i sjakk. I det lange løp vil importprisene prege konsumprisindeksen, både fordi de står for en stor del av vårt forbruk, men også fordi konkurransen fra utlandet holder norske lønninger nede.
Før sommeren skal det visstnok legges frem forslag til en ny sentralbanklov. Her vil også vårt inflasjonsmål tas opp. Blir det fortsatt 2,5 pst som mål, eller faller vi ned mot 2-blank?
Jeg vet ikke om det er så viktig å tallfeste denne størrelse. Viktigere er det kanskje å UNNGÅ å tallfeste noe vi uansett ikke har kontroll på. Et mål som kanskje har gjort vel så mye skade som gavn, da altfor mange norske lånefinansierte investeringer er basert på feil prisforventninger.
Nordmenn er bedre tjent med å lære seg å leve med den inflasjonen som måtte komme, enn å innbille seg at de kan kontrollere og forme det ukjente.