I år hadde jeg for første gang gleden av å overvære Sentralbanksjefens Årstale.
En sakral stemning senket seg hos de inviterte gjestene en vinterkveld, da sentralbanksjef Øystein Olsen gikk opp på podiet for å holde det som sies å være en svært så velskrevet og elegant årstale.
Men på samme måte som når jeg sitter i kirka fikk jeg litt problemer med å tro på alt som ble sagt.
Bare hør:
Økonomifaget har flere likhetstrekk med meteorologien. Å forstå økonomiens virkemåte og kunne forutsi dens videre gang er sentrale problemstillinger. Værvarslingen har gjort store fremskritt de siste tiårene. Det er mulig å gi gode varsler for stadig lengre perioder.
Jeg er litt usikker på om dette er dekkende analogi, for økonomifaget. Store fremskritt i økonomifaget eller full krise?
Noe jeg kommer tilbake til. Men la gå, den gode bok har jo også sine sagn om Adam og Eva. Og så er det kanskje ikke så nøye hvordan en årstale eller en bibel starter, men det kommer mer, og her er talens siste avsnitt (før oppsummering):
Så lenge inflasjonen er godt forankret, kan pengepolitikken ta andre hensyn. Vi kan søke å motvirke oppbyggingen av finansielle ubalanser ved å holde renten litt høyere enn ellers.
Men Norges Bank kan ikke ta hovedansvar for utviklingen i boligpriser og gjeld. Pengepolitikken har heller ikke mulighet til å påvirke økonomiens langsiktige vekstevne.
Tesen om at pengepolitikken ikke kan påvirke økonomiens langsiktige utvikling er en av bærebjelkene i teologien om inflasjonsstyring. Men jeg undres.
Churchill valgte i 1926 å gjeninnføre gullstandarden på en måte som han måtte vite ville skape deflasjon og nedgangstider i Storbritannia.
Og i 2008 kunne den amerikanske sentralbanken hindret den globale finanskrise ved å kutte rentene til null FØR og ikke ETTER at Lehmans Brothers gikk overende.
Så sentralbankrenter er ikke bare noe som får økonomien til å svinge langs en fast og ubesudlet trend, men de kan også utløse kriser (eller oppgangstider) som er sterke nok til å flytte trendene.
På samme måte tror jeg vi en eller annen gang i fremtiden kommer til oppsummere at Norges Bank faktisk påvirker skattepolitikken, sykelønnsordninger og den mellomlangsiktige utviklingen av næringslivet.
Dette fordi en kostnad ved lavrentepolitikken er at samfunnet unngår å diskutere vanskelige samfunnsspørsmål. I en viss forstand er det Norges Banks lavrentepolitikk som gjør at media i et kriserammet Norge i dag kan fokusere på storsaken: Hvor mange bilder finnes det av Sylvi Listhaug med kors?
Gitt det lave rentenivået i Europa, blir renten presset ned og svinebundet også her på berget. Og det i mange år fremover. Og ser en på de nærmeste fem år, hvor rentene i våre naboland trolig vil holde seg nær null, er det kanskje nettopp det å påvirke trender og struktur, som blir en hovedoppgave for Norges Bank. Hva skal de ansatte der ellers drive på med?
Her er hans absolutt siste ord (før oppsummering):
De siste par årene har vært krevende for norsk økonomi. Pengepolitikken kan understøtte, men ikke ta hovedansvar for nødvendige tilpasninger.
Omstillingen til en mindre oljedrevet økonomi ligger foran oss.
Det jeg savnet i talen var nettopp at sentralbanksjefen tok tak i strukturpolitikk og i hvert fall luftet noen av disse omstillingene, og mulighetene for at:
- 2,5 pst inflasjon blir et svært krevende mål
- Utformingen av norske trygdeordninger kan dempe yrkestilbudet
- U-hjelpa, klimatiltak, og mere til, er ineffektiv
- Flyktninger kan hjelpes bedre og billigere enn det som gjøres i dag
- Arveavgiften som ble borte, hadde sine positive sider
- Mangel på nasjonale boligskatter har negative sider
- Sykelønnsordninger kan være for rause
- Offentlig sektor og dets 800 000 ansatte kan ha behov for mulige reformer
- JLA er litt tett i bollen
Altså snakke litt om de spørsmål folk flest går og grubler på. Ok, akkurat det siste problem er det vanskelig for sentralbanken å gjøre noe med.
Det er mye snakk om ‘fake news’ fra høyrepopulistiske media i USA. Falske nyheter som oppstår i ekstreme mijøer og som senere blir spredt over internett, og via sosiale medier som Facebook.
Men før vi fikk denne rå type av feilinformasjon, er det grunn til spørre seg om annen media har vært feilfrie. Mange av samfunnsutfordringer Norge har i dag, og får i tiden fremover, henger sammen med en manglende vilje til å rokke ved idealistiske betraktninger, og rosenrøde analyser, om utviklingen i Norge.
Og det er her jeg sliter med å akseptere sentralbanksjefens sentrale tese, et langsiktig inflasjonsmål på 2,5 pst. Hovedtema i neste års tale bør kanskje være:
ER INFLASJONMÅLET PÅ 2,5 PST FAKE NEWS?
Sett i forhold til en tidsalder preget av eldrebølger, sterk gjeldsoppbygging og robotisering skal du være sterk i troen for stole på at Norge, som allerede har et av verdens høyeste kostnadsnivåer, skal holde en så vidt høy lønnsvekst som de 3-4 pst over tid, som dagens inflasjonsmål krever.
Litt som å tro på at jorda ble skapt på sju dager.
Noe av det viktigste vår sentralbanksjef kan gjøre er nettopp å senke inflasjonsforventningene, og dermed gjøre folk oppmerksomme på at gjelda de har i dag, ikke vil falle i verdi, like raskt som dagens inflasjonsmål tilsier. Rett og slett få nordmenn til å innse at vi er i samme situasjon som våre naboland. Det vi trenger er en sentralbanksjef som kan påvirke forventningene, påvirke været i økonomien, om du vil. Lære av Tor med hammeren, som skapte ild og torden etter behov!
Nå vil sentralbanksjefen sikkert innvende at dette ikke er hans bord. Men hvem ellers kan reise vanskelige politiske spørsmål på en faglig betryggende måte, formidlet slik at det meste av befolkningen kan følge med på debatten?
Setningen:
Omstillingen til en mindre oljedrevet økonomi ligger foran oss
, tilsier nettopp at sentralbanksjefen får mange anledninger fremover til å påvirke forventningsdannelsen, og gi oss alle innspill på mulige strukturelle forbedringer av norsk økonomi.