Investoren George Soros ynder å bruke begrepet ‘refleksivitet’ om det fenomen at bare folk trur hardt nok, så kan forventningene blir selvoppfyllende. Altså; Blir alle pessimister, ja da går det gæli.
Hvis derimot verdipapirmarkedene når nye høyder på daglig basis over en lengre tid, vil før eller siden de fleste bedriftsledere, analytikere, arbeidere, pensjonister og husmødre bruke mer penger. Høykonjunkturen er sikret. En hypotese om selvoppfyllende forventninger som preger verden av i dag. Trump har ikke levert enda, men bare vent!
Men hva hvis refleksivitet også virker med motsatt fortegn?
En skulle tru at dagens optimisme ga et løft i investeringsvirksomheten rundt omkring. Deretter et hopp i konsumet og økte lønnskrav. Prisveksten ville i så fall kunne ta av, og sikre en renteoppgang – en eller annen gang i fremtiden. Dette er et konjunkturforløp som vi drar kjensel på. Forventningene om oppgang, forløser den, med fremtidig renteoppgang som resultat.
Men kan dagens optimisme avle overinvesteringer og senere behov for rentenedgang?
Norges Bank holdt sitt rentemøte torsdag denne uke, samtidig som Konsernsjef Eldar Sætre i Statoil var på talerstolen ved Swedbanks energikonferanse. I fjor høst var det en fønvind over norsk investorer, hvor de bø opp boligpriser og aksjekurser til nye høyder. Norges Bank slo om til å tro på sterk lønnsvekst.
Så sent som september i fjor trodde Norges Bank på en lønnsvekst på 3,2 pst for inneværende år. Et anslag som nå er kommet ned på mer edruelige 2,5 pst.
En kan spørre seg om vi har et godt nok tankeskjema, eller modellverktøy, for å forstå utviklingen i norsk økonomi. Ved årsskiftet var det en litt opphisset modelldebatt blant norske makroøkonomer om egenskapene til de mer teoretiske DSGE-modellene vs vår hjemmesnekrede og datadrevne MODAG-modell som holder til i Statistisk Sentralbyrå.
Noe som gikk tapt i modelldebatten var utfordringene BEGGE typer modeller har med å ta inn over seg en endret verden.
Endringer som.
- Aldrende befolkninger, som tenderer til å redusere den norske økonomiske veksten eller mer presist: trendveksten til BNP. I dag er den estimert til å være i underkant av 2 pst for norsk fastlands-økonomi. Om noen år vil den trolig falle til 1,5 pst, etter hvert som befolkning eldes og forgjeldes.
- En raskt økende gjeldsgrad, som tilsier at renteendringer slår hardere enn før.
- Et endret arbeidsmarked, hvor stadig flere av de som er i jobb, er uorganisert, på korte kontrakter eller deltidsarbeidende, med små muligheter til å tvinge gjennom lønnskrav.
- Internett som gir økende importmuligheter. Alle nordmenn kan i dag via de rette kanaler handle så mye de vil i Europa, Kina eller USA.
Alle fire strukturelle endringer tilsier lavere økonomisk vekst og mindre inflasjon enn tidligere. Ingen av utviklingstrekkene er lette å integrere i modeller basert på historiske erfaringer.
En nærliggende hypotese som forklarer at børskurser, boliger og kredittmengder skyter fart i en lysgrå hverdag for realøkonomien, er at folk frykter lav avkastning på sparepengene sine, og nærmest desperat kaster sparemidler ut i spekulative prosjekter. Først i verdipapirer. Deretter i fysiske investeringer.
Vi ser det i leilighetsmarkedene i de fleste hovedsteder, også i Oslo. Boligprisene har imidlertid nå steget til så høye nivåer i så store deler av boligmarkedet at det lokker frem nye bølger av dyre leiligheter. Boliger som vil flomme over i utleiemarkedene våre, og drive husleiene ned, når de ferdigstilles.
Da husleier er den største enkeltkomponent i KPI, får vi også vedvarende lav almen inflasjon med tid og stunder. Med stabil kronekurs vil KPI-veksten trolig svinge rundt én prosent i kommende år.
Og lave KPI målinger i 2018 og 2019 vil tillegges betydelig vekst ved lønnsoppgjørene disse år.
Slik sett gir de lave rentene, og investorenes reaksjoner når de mister sine renteinntekter, kun en midlertidig inflatorisk byggeboom, som avløses av nye nedgangstider med enda lavere inflasjon enn før. Etter hvert som all den nye lånefinansierte realkapital ferdigstilles.
Ja, jeg har skrevet det før, men grublet videre over dette tema da Statoil-sjefen gikk på talerstolen for opplyse meg om hvordan ståa var i oljebransjen. Og her var det optimisme å spore, men litt på samme problematisk måte som i boligmarkedene.
Hans story var at Statoil skulle utnytte de lave investeringskostnadene til å øke sine investeringer, for da å kunne høste store gevinster etter hvert som oljeprisene steg igjen. Hurra! Som han kalte dagens situasjon: A once in a lifetime opportunity to invest!
Men dette har jeg hørt før. Alle vil investere massivt fordi alle tror at alle andre investerer for lite!
Vi har da fått en femte utfordringen for de gamle økonomiske modellene. Lave renter gir oss alle forventninger om oppgangstider. Forventninger som gir overinvesteringer i en relativt svak økonomi. Soros sin refleksivitet snudd på hodet.
Med det resultat at prisene faller i en verden som er mer forgjeldet enn dagens er. Renten må i dette scenariet holdes enda lavere enn den var i tiden før disse massive investeringer ble gjennomført.
Norge Bank, Finansdepartementet, Statistisk Sentralbyrå, og nå også Statoil forventer alle at dagens lavrenteregime (med lave oljepriser) er kun en midlertidig sak. Og de fleste etablerte modeller vil gi dem rett. Men selvødeleggende optimisme, godt hjulpet av folks altfor høye inflasjonsforventinger, kan gi oss deflatoriske utfordringer i årene som kommer.
I en viss forstand kan en si at jo mer overoptimistiske vi alle blir, desto større sannsynlighet er det for at våre handlinger vil tvinge frem problematisk overkapasitet som i siste instans må reddes av rentekutt.