Donald Trumps valgseier falt sammen i tid med en ny optimisme knyttet til vekst og velstand for de modne OECD-land som kjennetegnes av aldrende befolkninger, høy gjeldsgrad og svak konkurranseevne relativt til verdens fremadstormende økonomier.
Og på mange måter var Trump en disruptiv kraft som baner vei for en ny type politikere i mange land. Likevel er det påfallende at han, og andre populister, har lite å bidra med når det gjelder å snu tunge trender for verdensøkonomien.
Utfordringer som i hovedsak er demografiske. Befolkningene i Nord-Amerika, Europa og Nord-Øst Asia er aldrende fordi de i mange ti-år har hatt lave fødselstall. Yrkesbefolkningene er mange steder fallende, og der den har vært økende, som i USA og Storbritannia, har det utelukkende skyldes innvandring.
Og intet blir forandret av at populisme vinner frem. Ja, noen skatteletter her, og fjerning av reguleringer kan heve veksttakt i et enkelt år, men trendveksten (den normale BNP-vekst) vil ikke rokkes. Om noe vil populistenes tiltak for å redusere innvandringen svekke BNP-veksten totalt. Det kan alltids diskuteres om samfunnet blir bedre eller verre uten innvandring, (og om BNP per kapita ville bedres/forverres), men alle må være enige om at BNP på kort sikt stimuleres av nye landsmenn.
Så hva er trendveksten i OECD-området nå for tida?
De fleste eksperter regner med at den er nær null i Japan, om lag ett prosentpoeng i Europa og halvannen til to pst i innvandringsglade USA, Storbritannia, Norge og Sverige. Nå som briter og amerikanere ønsker seg mindre innvandring, vil disse vekstrater måtte gå ned.
Ikke at verden er så ille, og i gjennomsnitt har verdens befolkning aldri hatt høyere levestandard enn i dag, men det er ingen endring i vestlige verdens grunnleggende utfordringer.
Goldman Sachs har beregnet at uten innvandring vil den amerikanske yrkesbefolkningen begynne sitt ugjenkallelige fall fra 2020. Euro-landene og Japan er der allerede.
Dette betyr ikke at eldrebølgen må gi varig lavkonjunktur. Tvert imot er aldring en viktig vei til full sysselsetting. De som går ledige har en stadig større sannsynlighet for å forsvinne fra arbeidsmarkedet desto eldre de blir.
De havner på ulike trygdeordninger og i siste innsats på alderstrygd. Mye sykdom er også en måte å redusere arbeidsledigheten på.
Så hva er utsiktene for inneværende år?
USA, som har en trendvekst i økonomien på om lag 1,5-2,0 pst per år, vil være i høykonjunktur, med BNP-vekst på litt over 2,0 pst i 2017. En høykonjunktur som vil tøyles av renter, sterkere USD og økte kredittpremier.
Euro-sonen som antas å ha en trendvekst på om lag 1,0 pst per år, vil også være i høykonjunktur ved en BNP-vekst på om lag 1,5 pst i 2017. En høykonjunktur som vil bli ujevnt fordelt mellom EU-land, og som kan løpe en stund gitt dagens lave kapasitetsutnytting. Det er tross alt fortsatt nær 10 pst arbeidsledighet i de 19 Euro-landene.
Kina antas å være i høykonjunktur takket være ekstraordinære innenlandske stimuli. Men også her er yrkesbefolkningen, og dermed den økonomiske veksten fornedadgående.
Norsk økonomi antas å få noe nær normal (trend) vekst på om lag 1,5 pst i år, forutsatt at penge- og finanspolitikken innrettes mot å oppveie negative effekter av oljenedtur og styrking av kronekurs. (SSB anslår trendveksten i norsk økonomi til rett under 2 pst p a).
For Norges del kan imidlertid svingningene i boligmarkedene spille oss ett puss i andre halvår. Hvis boliginvesteringene, som i den senere tid har vært en viktig kilde til vekst i norsk økonomi, begynner å falle mot slutten av året, blir det et press på Norges Bank for å hjelpe til med et rentekutt eller to.
Boliginvesteringer utgjør om lag 7 pst av Fastland-Norges BNP, og et fall på 25 pst her vil alt annet like kunne gi Norge en ny resesjon.
Mer om det i morgen.