Pengepolitikkens regionale utfordringer

Her om dagen hadde jeg gleden av å overvære et salgsmøte hos OBOS. Et par lavblokker skulle selges på Fornebulandet i Bærum kommune. Der de første byggetrinn hadde store finansielle utfordringer med kvadratmeterpriser på 40-50 000 kroner, er det nå tydeligvis gjengs med 100 000 eller mer, for bygg som blir ferdigstilt neste år. Og leilighetene gikk unna, de.

I andre deler av Norge må man sette ned prisene, fra allerede lave nivåer, for å få solgt sine tomme boliger. Ingen stedsnavn trengs å nevnes.

Utfordringen for Norges Bank er at de skal prøve å sette en rente som er tilpasset hele kongeriket, og alle dets boligmarkeder. Og når landet spriker som aldri før må de sette den felles rente til et gjennomsnittsnivå, som dessverre passer de færreste.

For lavt for hovedstaden, for høyt i de deler av landet som merker oljebremsen hardest.

I Europa er ikke dette en helt ukjent problemstilling. I Tyskland går det så det griner, med full sysselsetting og stigende priser. Italia derimot sliter med noe som til forveksling er lik deflasjonstendenser.

Også i Euro-sonen blir problemet at et felles rentenivå tilpasset snittet, passer ingen. Og et system med fri ferdsel over landegrensene bare forsterker spenningene. Mens unge velutdannede gjør sine hjemland svakere ved å flykte fra sør, blir presstendensene sterkere dit de emigrerer, Tyskland og andre land i nord.

Den Europeiske Sentralbanken (ESB) har imidlertid valgt en litt annen strategi enn Norges Bank ved å tilpasse rentene til de svakeste dyr i flokken. Euro-renta kan aldri settes høyere enn det nivå de svakeste land tåler. Ellers ryker Euro-samarbeidet. Fortsatt blir rentenivået litt for høyt for landene i sør, men det blir mere feil for tyskerne enn for italienere. Og slik må det være, hvis valutaunionen skal overleve.

Også her hjemme vil vi trolig måtte leve med en rente som passer de færreste. Enten er den for lav til å ha noen dempende effekt der det går bra, ellers så blir den for høy til at din skadeskutte bygd eller by kan blomstre. Næringslivet i hovedstaden, som er mindre kronefølsom enn resten av landet, tar liten skade av at vi har en relativt sterk krone.

På samme måte som mellom Euro-landene, har vi en dynamikk som forsterker divergensen. Befolkningen i utkanten går ned da bygdeungdom flokker seg til hovedstaden.

Myndighetene prøver å bøte på problemet ved å innføre finansielle reguleringer. Milde skatter av dyre boliger forsøkes nå også i Oslo kommune. Men det blir for spett.

Det eneste som virkelig kan sette en brems på prisutviklingen er en reell diskusjon av:

befolkningsutvikling – hvordan snu flyttestrømmen til Oslo

– distriktspolitikk – hvordan hjelpe til med å skaffe nye arbeidsplasser

– skattesystem – økt skatt på bolig i storbyene og redusert skatt i bygdene

Og byggeaktivitet.

Oppsummert: På en eller annen måte må man stimulere folk til å flytte ut av byene samtidig som man får bygget nok der folk etterspør boliger.

Norges Bank og Finanstilsynet står foran en fullstendig håpløs oppgave når de prøver å regulere finansmarkedene til et slags kollektiv fornuftig resultat, ved hjelp av forskrifter og kapitalreguleringer.

Det de i praksis gjør er å stenge svake grupper ute av hovedstadens boligmarked. De profesjonelle investorene, herunder Oslo kommune, byr uanfektet, og tar det de vil ha.

Det blir spennende å se om politikerne blir seg sitt ansvar bevisst i valgåret 2017. Det er lov å håpe, men politikken i senere år gir grunn til bekymring.

Viktige drivkrefter i sentraliseringen er ulike velmente tiltak som:

  • Reform av antall lennsmanskontorer
  • Finansskatt – som gjør det vanskeligere å drive bank i distriktene
  • Kommunesammenslåinger
  • Økte effektivitetskrav i landbruket
  • Dyrere bensin

Bevares, alle overnevnte tiltak har sine positive sider, men alle som en bidrar de til økt sentralisering.

Og ikke er det lett å se at noe politisk parti har effektive forslag som kan snu urbaniseringen, og dermed gjøre Norges Banks jobb lettere.

Kjøperne på Fornebulandet ser ut til å vedde på at politikerne aldri klarer å snu flyttestrømmen, og at rentenivået for alltids blir for lavt til å stagge prisveksten for hovedstadens boliger.

Ikke noe dumt veddemål.