Det var i de dager jeg bodde på St. Hanshaugen i Oslo. Young free and singel, and always willing to mingle! På dagtid var jeg opptatt av jobb og karriere. Om kvelden kastet jeg meg ut i byens varierte uteliv. Likevel var det ofte jeg kjedet meg. Det er kjedelig å bo alene, må du vite. Kunne derfor gå lange turer for å se på livet, prøve en ny kafé og kanskje stifte et nytt bekjentskap.
Tenker ofte på de dager, nå. Særlig når jeg er på utenbysbesøk i tilsynelatende perfekt planlagte leilighetsområder, hvor det ikke er spart på noe når det gjelder byggekvalitet. Likevel er det noe som mangler. Det er bare så sørgelig dødt i gatene på kveldstid.
Dette er nye boligområder som mangler det den store arkitekt Janet Jacobs kalte ‘gatas ballett’. De mange ukoordinerte menneskene som virrer omkring med kun sine daglige gjøremål i tankene. Men som samlet utgjør et ensemble som ikke kunne vært mer levende om det hadde vært koreografert. Kanskje tvert imot er det nettopp at bevegelsene ikke er koordinert som gir gata sin livskraft?
Det er lett å forstå at ungdom og enslige tiltrekkes av storbyenes larm og lys. St. Hanshaugen, Grünerløkka og Frogner er bydeler i Oslo som føles levende. Akkurat hvordan de får det til, vet jeg ikke.
Det ligger i sakens natur at spennende bomiljøer må ha forskjellige typer beboere. Ulike raser, språk og aldre i styggfin forening. Mangfold er viktig. Fremmede ting vi ikke helt forstår, og som vi derfor ubevisst blir grublende på. Men det må være trygt. Det gjør vondt å lese om kriminaliteten i det som burde være verdens triveligste bygater.
Mange av mine naboer i blokka jeg bodde i kunne finne på irriterende ting, men jeg kan aldri huske at jeg var uvenner med noen av dem. Viktig det der, å ikke bli langsint, når du bor tett på dine naboer.
Dette er kanskje bare skriblerier, men jeg tror jeg setter fingeren på noe viktig for folks opplevelser og dermed for verdien av en bolig. Der hvor det er trivelig å rusle gatelangs, både dag og natt, ønsker mange å bo. Nær halvparten av Oslos husholdninger er enslige, og for å unngå ensomhet, er det trivelig å kunne treffe folk i gata, eller bare se livet gli forbi fra et kafévindu.
Gangavstand til det meste syntes også å være et suksesskriterium for den gode bolig. Tenk hva du kan spare, både av bekymringer og penger, hvis du slipper å eie bil.
For oss matvrak er det også gøy med forskjellige typer kneiper, kaféer og delikatesser i nabolaget. For min egen del håper jeg å bli gammel i et variert boområde. Gjør ikke noe om ungdom fester litt. Har trolig lite hørsel igjen når jeg blir gammel.
Og de på sin side må finne seg i at jeg trolig også blir mer gretten med årene. Kan godt være at jeg kommer til å skjelle ut noen rakkarunger i gata, hver gang de ikke oppfører seg. Gleder meg allerede til å bli en gammel sinnatag. Finne min rolle i gatas ballet.
Dit jeg ikke vil, er et rikmansområde i syden, hvor det bare bor bitre nordiske pensjonister. Eller flotte leilighetsområder langt unna sentrum av aktivitetene. Nei, litt blanding av alt skal det være der jeg ender som pensjonist. Og aller helst i et nabolag jeg har gode minner fra.
Tror dessverre at leilighetene i slike områder, hvor det er liv og røre, latter og skrik, kan bli ganske så dyre etter hvert. Det er nemlig mange av oss, som ønsker å leve i et interessant bomiljø som daglig gir nye sanseinntrykk, når man kommer seg ut på gata.