The bush & BIG SMOKE

Hvor mye urbanisering ønsker vi i Norge?

I Australia kaller de gjerne utkanten for ‘The Bush’, og storbyene for ‘The Big Smoke’.

Heldigvis har vi i Norge fortsatt et ganske så ensartet samfunn hvor folk på bygda lever omtrent som de gjør i byene, men dette er ikke noe en skal ta for gitt. Med dagens grad av urbanisering er det mange distrikter som lider, samtidig som byene vokser. I 2015 økte Norges nær 1000 steder (slik Statistisk Sentralbyrå definerer dem), med 1,4 pst, mens utkant-Norge falt med 0,5 pst. Et fall som er i samme størrelsesorden som det vi nå ser i grisgrendte strøk av Hellas.

Men byenes suksess står også i fare for å bli ødeleggende for dem selv. Australias kallenavn for storbyen ‘The Big Smoke’, var treffende for vår egen hovedstad nå i vinter.

Forbudet mot dieselbilkjøring en vinterdag i januar, er bare et forvarsel om hva vi kan vente oss. For at dagens urbanisering skal kunne fortsette må vi investere ti-talls milliarder kroner i veier, tunneler og skinner.

Oslo kommune planlegger for å bli en hovedstad med 800 000 mennesker. Lenge før vi når det målet vil bilparken her måtte skifte til å bli 100 pst elektrisk, skal lufta fortsatt kunne pustes.

Er det dette vi vil?

Det ble nesten litt komisk nå i vinter da sterke personangrep fulgte forbudet mot dieselkjøring i Oslo. Men periodevise forbud mot dieselkjøring er bare den logiske implikasjon av vår regionalpolitikk. Er du for økt urbanisering, ja da er du mot bruk av diesel og bensinbiler i de store byene. Enten du vil det eller ei!

Det er ikke bare luften, men også andre miljøkvaliteter som skal til pers. Noe av det fine med gamle boligområder er stemningene som duver i gatene. Vibrasjoner fra tidligere generasjoners gjøren og laden. Selv liker jeg å rusle i min barndoms gater. Greit at noe er forandret, bare bomiljøets sjel er intakt.

Men fremover skal Oslo altså rive eneboliger, grave opp villahager og bygge blokker med mye fin asfalt rundt. Miljøene skal utslettes. De kaller det fremskritt, men fremskrittet er ikke alltid fremgang.

Og politikere? Nei, det vet ikke helt hva de skal, eller kan, gjøre.

Det er litt merkelig å se at våre 169 folkevalgte er så passive, og at de ikke er mer kreative. Nå som vi er midt i en revolusjon for digitalisering, er det mange nye veier å gå. Teknologisk utvikling gir oss nye muligheter til å ta hele landet i bruk, og flytte ting ut av byene:

  • Finanstilsyn
  • Regjeringskvartal
  • Norges Bank
  • Storting

 

Ikke bare kunne de flyttes ut med samme produktivitet enn før. Disse institusjonene kunne få et kvantesprang i produktivitet hvis de flyttet ut OG DERFOR BLE TVUNGET til å bli mer digitale.

Våre forfedre var langt dristigere med slike tiltak før, blant annet da vi opprettet det suksessrike Brønnøysundregisteret.

Det er også andre mekanismer vi kan bruke hvis vi virkelig vil redde distriktene. Gi sosialklienter økonomiske insentiver, (ikke tvang) til å flytte på landet. Det å holde en sosialklient, gjerne nyankommet kongeriket fra fremmede himmelstrøk, i en liten leilighet i Oslo til 4-5 millioner kroner, er både dårlig samfunnsøkonomi og integreringspolitikk.

Også rusmisbrukere bør gis insentiv til å komme seg ut i friskluft. Og vekk fra gamle rusvenner.

I år er det Stortingsvalg i Norge. Merkelig nok er det manko på politikere som tar virkelig hardt i, og foreslår radikale tiltak ment å ta Norge i bruk. Det er mange lykkeønskninger til distriktene i politikernes valgtaler. Men ingen orker å gjennomføre effektive tiltak som kan hamle opp med, og begrense, urbanisering av Norge.

Kanskje vi alle foretrekker urbanisering? Flere dager med farlig forurenset luft, høye skatter som skal finansiere samferdselsprosjekter i storbyene, og en offentlig sektor som er sinke i digitaliserings æra?