– “But if you believe you are a citizen of the world , you are a citizen of nowhere . You don’t understand what citizenship means.” Statsminister Theresa May, oktober 2016.
I en tale til sitt konservative parti i fjor høst slo britenes statsminister Theresa May an tonen for Storbritannias veivalg i årene fremover. Britene skulle ikke lenger være en smeltedigel som livnærte seg av handel og finans med folkeslag som fritt fløt frem og tilbake over landegrensene i Europa. Tilbake til en mer nasjonalistisk politikk er svaret på morgendagens utfordringer. Koste hva det koste vil.
Britene savner ikke bare sin gamle storhetstid, da ‘Britannia ruled the waves’. Det er de små dagligdagse treffene og utvekslingene, som savnes. ‘Afternoon tea’ hvor en kan sladre litt om de kongelige, kostskoler, kirkesamfunn og det lokale fotballag. Koret som engang samlet både byens store, og langt mindre, sangtalenter. ‘Little Britain’, som bankfolk i City foraktfullt kunne kalle det.
Jeg tar poenget. Når jeg reiser i barndommens gater og ser alle de nye folkeslag, er det lett å føle på savnet av fortidens boligmiljøer. Ikke noe gærnt med forandring, men det er ikke mine miljøer lenger.
Jeg hørte nylig Victor Norman snakke om at det var globaliseringens tapere som nå protesterte. Men det de har tapt er ikke penger, men identitet. En identitet som nå britene skal kjempe for å få tilbake.
Nå skal britiske institusjoner gjenreises, grensene sikres og britene ta kontroll over sin egen skjebne. God save the queen. I hvert fall hvis en skal tro ryktene knyttet til statsminister May sin tale i morgen, hvor hun legger frem hovedtrekkene i sin Brexit-plan.
Før folkeavstemningen i fjor sommer, om hvorvidt britene skulle forbli i, eller forlate EU, var det mange dommedagsprofeter som advarte om katastrofale konsekvenser ved utmeldelse. Advarsler i hvert fall så langt ikke har slått til. Tvert imot har den økonomiske veksten i Storbritannia tatt seg opp, og utsiktene for inneværende år er gode.
Likevel er analysen fra i fjor sommer svært så relevant. En kan nesten argumentere for at britenes manglende nedtur øker faren for et sterkere tilbakeslag ved et senere tidspunkt. Sterkere tilbakeslag og større omstillinger i næringsstrukturen. Det britene har gjort etter Brexit, er å bevilge seg en runde på byen. Alt satt på krita.
Saken er den at i årene frem til den store finanskrisen i 2008 utviklet London seg til å bli Europas ubestridte finanssentrum. Og takket være denne posisjon ble London, og mye av Sør-England, verdens ledende område for kunst, kultur, finans og dets tilhørende teknologier.
Etter at krisen var et faktum, ble strategien opprettholdt. Banker som kunne vært slått konkurs ble berget av myndighetene, og det voldsomme sparebehovet som privat sektor fikk da økonomien kollapset, ble motvirket av store offentlige underskudd. I 2009 var de offentlige budsjettunderskudd motsvarende 10 pst av BNP. Et underskudd som gradvis har kommet inn igjen, blant annet ved å strupe den offentlige sektor. Man har spinket og spart på utgifter til helsesektoren, med det resultat at det i vinter har vært full krise på sykehusene.
I Europa er det byer som lenge har siklet etter å overta Londons mange funksjoner som finanssentrum. Så britenes viktigste vekstmotor, og største gullkalv, tjenesteproduksjon i finanssentrumet London og dets omegn, skal nå nedskaleres og flyttes til kontinentet. En prosess som vil ta noen år, men som vi ikke skal betvile resultatene av. London vil forvitre, Paris og Frankfurt vil blomstre.
Britene må da leve av andre, mere tradisjonelle næringsveier, som kaster mindre av seg enn finansiell tjenesteyting. London taper, mens det kan om noen år bli økt velstand i andre deler av landet. Deler som etter finanskrisen har slitt med avindustrialisering og avfolkning. En stadig svakere pundkurs, godt hjulpet av et minimalt rentenivå, og små lønnstillegg blir viktige hjelpemidler i britenes omstilling.
De finansielle utfordringene kan bli store. Britene har i årene etter den store finanskrise tatt opp enorme lån. Underskuddene i den offentlige sektor er nå om lag 3 pst av BNP. Den private sektor har også store underskudd, med en negativ kontantstrøm på 2,5 pst av BNP per år. Storbritannia er ganske alene av de store moderne økonomiene til å ha slike underskudd i privat sektor. Det siste år har forbrukerne svart på utfordringene som venter dem, ved å øke sin allerede store mengde usikrete gjeld med mer enn 10 pst.
Det nye år startes, som det alltid gjøres i London, med fyrverkeri og optimisme. En kan ikke gjøre annet enn å beundre britenes patriotisme, arbeidsetikk og selvtillit. Skulle ønske jeg hadde mer av det selv.
Britene skal ønskes en god reise ut av EU, men de blir trolig fattigere av sine vedtak, og mer isolert. Særere og med mindre innflytelse i en stadig mer integrert verden. 2017 blir også et år da briter flest må regne med å gå ned i levestandard. Prisveksten skyter fart som følge av den nedgang i pundkursen som vi har sett siden i sommer. Lønnsveksten derimot forblir lav. Reallønna vil falle i år.
Nostalgisk nasjonalisme har sin pris.