Make Norway Great Again?

Stemte Per og Pål på Trump?

Det var en gang i et land langt, langt borte, tre brødre som fikk ganske så forskjellige skjebner. Mens Espen Askeladd gikk fra seier til seier, og ble stadig rikere, gikk det relativt dårlig med hans brødre Per og Pål. Mediene elsket å fortelle historier om Askeladden sin seiersgang. Ingen brydde seg om de andre. Politikere og sentralbankfolk tilpasset sin politikk til Espens behov. Og snipp snapp snute – så kom året 2016.

Kimen til Donald Trumps seier ser du her. En liten fabrikk bortgjemt et eller annet sted i områdene som de amerikanske elitene foraktfullt kaller for ‘fly over America’. Områdene, mellom de suksessrike kyststatene, hvor befolkningen tviholder på gamle måter å leve på. Områder med mye samlebåndsindustri som er fortapt i globaliseringens og robotiseringens tidsalder.

Det var bare én presidentkandidat som var opptatt av denne fabrikkens endelikt, og han het Donald J. Trump. Med litt hjelp fra sine russiske venner fikk han de amerikanske Per og Pål med på laget. Og i et demokrati hvor hver stemme fortsatt teller likt, vant han frem, til forskrekkelse for eliter, amerikanske askeladder og deres venner i Europa.

Også i Storbritannia ga dette år et voldsomt opprør mot det vellykkede, selvsentrerte og elitistiske miljøet i hovedstaden. Brexit var et faktum. Mediene var sjokkert, sentralbanken gjorde sitt for å advare, men folket stemte for denne disruptive vei. Britene er på vei ut av EU – og det for godt.

Jeg lurer litt på om ikke eliten i London i disse førjulsdager angrer på at de ikke var litt rausere med Storbritannias mange døende småbyer i årene før Brexit. Om ikke annet litt lei seg, som en liten kramgod førjulstanke, eller kanskje litt bondeanger nå som luksusboligmarkedet i hovedstaden står i fare for å rase sammen.

Også innenfor Euro-sonen er det opprør på gang. De 19 Euro-land har en felles valuta med en sentralbank som er veltilpasset Angela Askeladd Merkels behov. Men ikke alle trives med dette regimet. Italia har stagnert i det meste av dette årtusen, og i Frankrike er industriproduksjonen i dag lavere enn den var i 1990. Lederen for Nasjonal Front, Marie Le Pen er tydelig på hvorfor hun vil ta Frankrike ut av Euro-samarbeidet. Hun elsker Europa, men har ingen tro på at franskmenn noen gang vil kunne konkurrere på likefot med tyskere. Best er det å rive opp Euro-samarbeidet, først som sist.

Nå kunne overføringer fra Angela Askeladd sitt hjemland til skadeskutte sør-europeiske samfunn lindret de smerter som modernisering og omstillinger gir. Men almisser til de 18 andre Euro-landene er den jevne tysker sterkt i mot. Greit nok å bruke penger på syriske flyktninger, men ikke til å hjelpe sine sør-europeiske frender til vekst og velstand. De får klare seg sjæl.

Her i Norge er alle kommentatorer, politikere og sentralbankfolk enige i at ‘nu går det så meget bedre’. Våre askeladder har det godt.  I hovedstadens mange offentlige etater, øker bemanning og investeringer, jevnt og trutt. Ingen rikspolitikere ønsker selv å jobbe noe annet sted enn i Oslo sentrum. Ikke en eneste en. Alle vil være med på Espen Askeladd sine fester og konferanser. I sentralbanken settes renten slik at hovedstadens finansielle stabilitet beskyttes.

Men utenfor Oslo, der hvor Per og Pål bor, skal det bli verre neste år. Krona har styrket seg, oljeleverandører vakler, og en ny finansskatt kommer. Det siste år (til september) har kreditt til ikke-finansielle foretak i Norge falt. Og verre skal det bli. En ny finansskatt kommer. En skatt som vil bidra til å redusere tilgangen på kreditt til små og mellomstore bedrifter ytterligere.

Utover høsten har to-delingen av norsk økonomi forsterket seg, noe vi ikke minst ser i boligprisene. Hovedstadsområdet viser til sterk vekst, mens resten av landet hadde fallende priser i november. Uten unntak. I distriktene ligger industrien vår. En næring som har stagnert det siste ti-året.

Kanskje ligger det noe dypt forankret i vår kultur i at askeladdene hylles. Tross alt, selv Asbjørnsen og Moe ga blaffen i hvordan det gikk med Per og Pål.

Eller er det motsatte sant, og vi får et Stortingsflertall i 2017 preget av ønskene til Per og Pål?