Europeiske kreditteventyr

Utkast til kronikk i Kapital

Jeg har alltid vært glad i folkeeventyr. Kanskje det er derfor jeg liker å lese de ulike fortellingene om europeiske banker, bedrifter og nasjonalstater som blamerer seg? Fortellinger hvor virkeligheten ofte overgår fantasien.

Den sær-europeiske krisen kan sies å ha fått fart etter 2011, da verden oppdaget at de greske statsfinanser var pillråtne. Og den vedvarer den dag i dag, men i mange ulike former.

Ta Hellas. Det greske samfunn med sine mange store og små korrupte politikere har enn så lenge unngått konkurs, takket være enorme turistinntekter. Og hjelp fra EU. Nå i høst har IMF nok en gang advart at landet trenger å få avskrevet store deler av sin enorme og fortsatt voksende gjeld. Men kreditorene, og spesielt tyskerne, nekter plent. Så her står vi: En insolvent gresk stat som humper av gårde fra det ene år til det neste.

Brexit, det at britene melder seg ut EU, var ulykken som ikke kunne skje. Men det skjedde. Og nå står britene rådville alene. Klarer ikke engang å formulere krav til EU. En løsning synes å ta flere år, noe som vil dempe investeringslysten i overskuelig fremtid. Så lenge vil forhandlingene og ratifiseringen i 28 parlamenter ta, at den endelige avtale trolig underskrives av morgendagens statsledere, ikke av Theresa May, Angela Merkel eller deres kollegaer.

Italia har i dag samme BNP som ved årtusenskiftet. Snakk om stagnasjon! Underskuddene og gjelda i den offentlige sektor er store, befolkningen aldrende og mafiaen lever i beste velgående. Bankene har om lag 3000 mrd kroner i misligholdte lån på sine balanser, og boligprisene i mye av landet er fallende. I hovedstaden Roma var de ned 7,5 pst bare i fjor.

Spennende eventyr har vi også i nord. Tysk bankvesen har lenge hatt elendig inntjening, men nå rammes de også av enorme tap. Nord-tyske sparekasser, pensjonsfond og privatpersoner har tapt store beløp på shipping i senere år. Og Deutsche Bank er saksøkt for over 100 milliarder kroner av den amerikanske stat for bedrageri ved tidligere års salg av verdipapirer.

Finland har som kjent mistet mye av elektronikk industri, men med litt god gammaldags sisu, kan de oppnå samme nivå på BNP i 2020 som de hadde i 2008. I hvert fall hvis en legger IMFs siste prognoser til grunn. Det blir aldri noen økonomisk vekst av betydning i Finland, dette land med Europas sterkeste eldrebølge.

Felles for de alle er at sentralbankrenta i Frankfurt må holdes negativ for at økonomiene skal helbredes. I årene fremover blir negative renter i Euro-landene limet som holder alle disse ulike samfunn sammen. En negativ rente i sentralbanken blir et slags minste felles multiplum som klarer å holde de forskjellige landene i Euroområdet samlet i sin bruk av én felles valuta.

Vi lever i en ny tid. I år er det første året i manns minne hvor yrkesbefolkningen i de rike land er fallende. Dette preger selvfølgelig den økonomiske veksten. Pensjonsalderen er i de fleste land så vidt lav at vi tar friske høyproduktive mennesker ut av arbeid, for å erstatte dem med en mindre kohort, som tar deres plass. En negativ dynamikk i yrkeslivet som vil forsterkes i kommende år.

Hvordan står det så til med Espen Askeladd?

Tro det eller ei, men Norge holder på å bli mer og mer lik sine naboland. Før eller siden vil noen måtte si; snipp snapp snute, nå er eventyret ute også her i Norge.

Oljealderens lettjente og lettbente penger kommer aldri tilbake. Både lønns- og prisveksten vil falle til de ekstremt lave nivåene vi i dag ser i EU, og det blir ikke oppsving i norsk industri noensinne. På den annen side blir det aldri noen renteheving av betydning. Slik det ligger an nå, er det mer sannsynlig at de kuttes videre, helt ned i negativt lende.