I dagene før 1. verdenskrig var det visstnok folkefest i Paris. Menn kastet hattene i været, orkestre spilte nasjonalpatriotiske verk, og kvinner delte raust ut klemmer til forbipasserende: Endelig skulle det bli krig!
I månedene før finanskrisen var det mang en banksjef som lastet opp med derivater fra kredittmarkedene. Den sveitsiske UBS, som endte opp med å tape om lag 500 mrd kroner på disse produktene, minnes jeg rett, hadde til og med satsingen opp til styrebehandling. Uten at noen mukket. Hvordan kunne de det? Ingen styremedlemmer ante hva CDS-er var.
Disse episoder viser hvordan folk ble fanget av en tidsånd. Nei, det var ikke mangel på militære kunnskaper som drev folk ut i gatene i Paris sommeren 2014. Og nei, det var ikke en regnefeil som gjorde at ellers fornuftige styremedlemmer i en av verdens største banker tok på seg ublu mengder med risk.
Men hva i all verden tenkte de på?
Og det er litt det samme jeg lurer på med økonomer av i dag I både Statistisk Sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet. Hva i all verden tenker de på når de beskriver norsk økonomis utfordringer?
Bare ta første linje i Nasjonalbudsjettets omtale av de økonomiske utsiktene:
Norsk økonomi er i bedring. Veksten i aktiviteten i fastlandsøkonomien har tatt seg gradvis opp, og det ser ut til at et vendepunkt ble passert sist vinter.
I sommer har imidlertid arbeidsledigheten skutt ny fart, og er på 5,0 pst. Langt over de 4,7 pst som budsjettet lover er toppen. Skal en tro 2. kvartalstallene i Nasjonalregnskapet falt også sysselsettingen, både nordmenn og utlendinger, fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år. Antall ansatte i vår offentlige sektor derimot økte med 8 700 i denne perioden.
Og i dag, etter at budsjettet har vært fremlagt, har vi fått det største målte fall i industriproduksjonen som er målt noensinne: minus 6,2 pst fra juli til august.
Norge er inne i en omstillingsperiode hvor vi går fra en æra med lettjente og lettbente penger, til den samme lavvekstæra de fleste andre land befinner seg i. Stormannsgale tanker om norsk unikhet er bare vitnesbyrd på at vi ikke helt har tatt den nye tid inn over oss.
Alle spår at Norge ‘’alltid uansett’’ skal ha høyere lønnsvekst enn våre handelspartnere. Uten at det er noe hinder for omstillingsarbeid, må du vite. Eller for sysselsettingen.
Og passer data, denne fremstilling? Nei, men hva gjør vel det.
I dag er det færre nordmenn som jobber i privat sektor enn det var i 2008. Selv om vi fra den gang har økt den årlige rate i bruk av oljepenger med 150 mrd kroner og rentene er kuttet. Uten at sysselsetting av nordmann i privat sektor har gjort annet enn å falle.
Den underliggende økonomiske utvikling er om lag det samme her, som i våre naboland, med 1-2 prosent BNP- og KPI-vekst i året. Det å lage egne mål for disse størrelser er bare selvbedrag.
Det viktigste vi gjør er å bedre vår konkurransekraft og omstillingsevne. Husk at et lite land alltids kan nå full sysselsetting bare dets konkurranseevne i globale markeder er god nok.
Land som Tyskland har full sysselsetting, nettopp fordi de er ekstremt konkurransedyktige. Full sysselsetting får de til uten å bruke oljepenger, eller ha en særegen sentralbank.
Løsningen på lang sikt for norsk økonomi er å finne samme parametre som våre naboland. Samme:
- Kostnadsmessige konkurranseevne
- Samme pris- og lønnsvekst
- Samme rentenivå
Også da må vi før eller senere ha negative renter i Norge. Myndighetene bør ta det som en eksogent gitt parameter. Og planlegge for det, når de regulerer finansnæringen og utformer vårt skattesystem.
I Tyskland, Finland, Danmark og Sverige er det ingen behov for positive renter i overskuelig fremtid. Da er det kun et spørsmål om tid før også Norge tvinges til å få det. Og brekkstangen blir valutakursen. Krona vil gradvis styrke seg. Ikke bli gradvis svakere (fra et nivå vi for lengst har forlatt) slik Finansdepartementet utrolig nok spår.
Og negative renter vil tvinge frem endringer på mange områder.
Hvis vi både har null i allmenne innskuddsrenter, og en tiltro til at Norges Bank kan holde inflasjonen på 2,5 pst, så vil realrentene være minus 2- 3 pst.
Åpenbart bør inflasjonsmålet droppes, eller senkes til noe som er realistisk på sikt.
Og de lave realrentene blir ekstreme, når skattebelastningen tas hensyn til, med både skatt på avkastning og på formue. Selvfølgelig gjemmer folk pengene sine i eiendom. Realrentene etter skatt (alle skatter) er for rike mennesker på forventningsbasis (med 2,5 pst som inflasjonsmål) minus 3- 4 pst pro anno.
Åpenbart bør formuesskatten reduseres. Så får man heller øke arveavgift og luksusskatter for å kunne ta de rike.
Innføring av en ny Finansskatt som økt arbeidsgiveravgift i bank og finans, vil fungere som en skatt på finansnæringens aktiviteter. Arbeidsintensiv produksjon av næringslivslån vil reduseres, mens satsingene på digitale salg av boliglån vil øke. Jeg tror ikke politikere flest forstår hvor mye idealisme det i utgangspunktet ligger i det å hjelpe småbedrifter.
Åpenbart bør den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften droppes, med mindre målet er å redusere kredittgivingen til småbedriftene.
Men også for Finanstilsynet vil den nye tid ha store konsekvenser. Innstramninger i boliglånsforskriften vil ikke ha noen effekt på boligpriser. Det er mer enn nok rike mennesker i Norge til å kjøpe opp bykjernene våre.
Nye forskrifter vil bare ramme stakkarene som er avhengige av banklån. De rike får kjøpe hva de vil. Arbeiderbarna vil ikke kunne kjøpe, tvinges til å leie, og kan like gjerne droppe alle planer om å stifte familie mm.
Ikke at noen bryr seg. Det har visstnok vendt opp.