Sentralbanksjef Øystein Olsens CME foredrag denne uken var et forsøk på å forklare, tolke og videreutvikle det fleksible inflasjonsmålet vårt.
Erfaringene ble selvfølgelig omtalt som gode. Og lærdommer ble trukket. I talen påpekte han at realrentene internasjonalt, og i Norge, trolig var permanent lavere enn før. Akkurat hvordan Norges Bank kommer frem til at det den nye normalrenta er om lag 3 pst er til å undres over, men det får jeg komme tilbake til.
Det at normen for rentenivåer er kommet ned, er de fleste av oss, og markedene enige i. Rentene er faktisk så lave at vi får et nytt problem i pengepolitikken. Kampen mot null.
2002 var et skjellsettende år for pengepolitikken, med den sterke krones politikk som mantra. En stigning i kronekursen på 18 pst fra sommeren 2000 til julaften 2002 slo norsk økonomi i dørken, og rentene måtte til slutt økses. Ned fra drøye 7 pst høsten 2002, til under 2 pst sommeren 2004.
En slik manøver er bare ikke mulig i dag. Foliorenten er allerede 0,5 pst. Vi har kanskje ikke mer enn ett prosentpoeng å kutte ved neste krise.
En uhyre viktig endring er at vi heller ikke kan ha så store avvik i rentene mot vår omverden som vi kunne ha den gang.
I 2002 var forskjellen mellom 3-mnd NIBOR og 3-mnd EURIBOR tidvis 2,5 pst. Det er utenkelig å prøve seg på slike renteforskjeller nå. Selv på dagens renteforskjell (1,4 pst), synes det å være et systematisk appresieringspress på krona vår.
Så i sum er det ikke mulig å kutte rentene så mye som vi tidligere gjorde, fordi rentene er langt lavere enn før, samtidig som vi heller ikke kan avvike så mye fra de nivåer våre naboland holder, fordi kapitalmarkedene er mer integrerte enn de var den gang da inflasjonsmålet ble innført.
Og det er nettopp denne erkjennelse sentralbanksjefen nekter å dra. Norges Banks handlefrihet i rentesettingen er langt mindre nå, enn da inflasjonsmålet ble innført, fordi krona vår blir stadig mer rentefølsom.
Elefanten i rommet, faktoren ingen liker å snakke om, er nettopp kronekursen. Det blir dessverre nesten litt tragikomisk når sentralbanksjefen i sitt CME foredrag ikke tar for seg valutakursens betydning for norsk økonomi.
En valutakurs som blir stadig viktigere for norsk økonomi. I forrige oppgangsperiode hadde vi en robust eksportnæring, oljebransjen, som vokste raskt. Nå som denne er på hell, blir vi stadig mer avhengig av annen, mer konkurranseutsatt, eksport.
Det er ikke uten grunn at vi nå risikerer reprise på 2002. Ikke alle anser den stramme pengepolitikken den gang som en fiasko.
– Norges Banks finest hour! pleide daværende vise-sentralbanksjef Jarle Bergo å kalle pengepolitikken det år.
Og det endte godt. Rentene falt som nevnt fem prosentpoeng, og oljeinvesteringene tok av i årene som fulgte, og så til de grader, at det raskt ble full sysselsetting i Norge igjen.
Men denne gang kan ikke rentene kuttes mye, og oljeinvesteringene vil heller ikke kunne redde oss. Derfor må vi for all del ikke skade næringslivet med en altfor høy renteforskjell til utlandet.
Så hva kan vi vente av utenlandske rentemarkeder:
- Hvor lave er de normale rentene i Europa?
- Hvor stor avstand kan vi ha til disse rentene hvis kronekursen skal holdes noenlunde stabil?
De fleste av våre naboland har negative styringsrenter, og det europeiske land som tidligere i år lå nærmest an til å heve renten, Storbritannia, har skadet seg selv ved å melde seg ut av EU. Her har renten falt og valutakursen svekket seg markert.
I vårt naboland Sverige falt ordreinngangen til industrien med nesten 10 pst i august i år. Flaggskipet Ericsson er i dyp krise. Også hos søta-bror forblir rentene trolig meget lave i mange år fremover.
Hva så med renteforskjellen?
I dag er renteforskjellen som nevnt på omlag 1,4 pst, også for fem års bankpapirer, mellom NOK og EURO. Dette er ikke bærekraftig. Krona vil trolig fortsette å styrke seg, kanskje helt ned mot 8, 5 mot euro, med mindre Norges Bank får ned denne renteforskjellen.
Og jo lavere pengemarkedsrentene ute blir, desto mer må de kuttes også her hjemme.
Tyske ti-årsrenter er i disse dager tidvis negative. Derfor er det litt underlig å se sentralbanksjefen spå en normal, eller nøytral rente i norsk økonomi på 2.5-3,5 pst.
Bare tanken på at Norge kan sette sin egen normalrente, uavhengig av Euro-renten virker absurd.
Men vi kan gjøre noe! Skattenivået innenlands kan vi sette helt selv.
Det blir kanskje upassende for en sentralbanksjef å påpeke at et skattesystem tilpasset den nye tid sårt trengs. Det er synd.
For det er her regjering og Storting forsømmer sitt ansvar for å sikre den finansielle stabiliteten. Våre politikere må som Norges Bank lære seg å ta det utenlandske realrentenivået som en eksogen parameter, og heller satse på å påvirke den skattejusterte realrente.
Innfør en nasjonal boligskatt, og en rekke andre tiltak som gjør boligspekulasjon mindre lønnsomt. Midler kan inndrives på mange måter. Erstatt deler av formuesskatten med andre måter å skatte rike mennesker på.
Tragedien i norsk økonomisk politikk er jo nettopp at vi har feil fokus.
I pengepolitikken, hvor vi har vi har liten handlefrihet, later vi som om det er mulig med stor grad av selvstyring. I skattepolitikken hvor vi har selvråderett, velger vi å gjøre fint lite.