Harry Lime:
Don’t be so gloomy. After all it’s not that awful. Like the fella says, in Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love – they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock.
Den Tredje Mann, Orson Welles
Er oppgaven med å regulere bankenes utlån fornuftig, eller håpløs? Håpløs og skadelig?
Dette er en blogg om langsiktig finansiell stabilitet. Og hvilken rolle reguleringene av kredittmarkedene skal ha i en økonomi som den norske.
Noen parametre er gitt. De fleste OECD-land har nå lav underliggende økonomi vekst. Fagforeninger er mer opptatt av jobbsikkerhet enn av fete lønnstillegg, så inflasjonsforventningene er også moderate. Når vekstrater for pris og volum blir beskjedne, vil også det normale rentenivået være minimalt. Tar en for gitt at rentenivået forblir på et varig lavere nivå enn det var før, er det mange tilpasninger publikum vil ønske å gjøre seg:
Husholdninger vil erstatte tungvinte og vedlikeholdskrevende løsninger, med ny bil, båt, hytte og hus. De økte kapitalkostnadene oppveies av innsparinger på andre områder.
For bedrifter er det likeledes mangen tidligere så ulønnsom investering som nå kan realiseres takket være troen på stabile lave renter, og risikopremier, i mange år fremover.
Den offentlige sektor, kan på sin side ta i bruk mange nye vei-, bane- og bygningsløsninger, gitt at stat og kommunene kan låne til en langt lavere rente enn før.
Så da er det vel bare å låne opp?
Det er her myndighetene føler seg tvunget til å gripe inn. Hindre at de nye likevekter for sparing/investering etableres. Overgangen fra gamle gjeldsnivåer til de nye optimum må i hvert fall ikke gå for fort.
Hvorfor?
Et argument for å bremse låneveksten er at høy gjeldsgrad gir en sårbarhet for nye og uventede tilbakeslag. Tilbakeslag som den enkelte låntaker ikke selv makter å ta tilstrekkelig hensyn til i sin økonomiske planlegging.
For resten av samfunnet kan feilberegning i privat sektor få store negative ringvirkninger, hvis uhellet først skulle være ute. Privat konsum kan falle markert. Noe som ikke minst vil kunne ramme bedriftene som avhenger av husholdningenes forbruk.
En markert nedgang i privat konsum, som motsvarer omlag halvparten av samlet verdiskaping i Fastlands- Norge, vil også kunne ramme eiendomsverdier, øke antall konkurser og i siste innsats skatteinngangen til kommune og stat.
Her blir det lett negative spiraler, hvor det ene tar det andre. Svikt i konsumet, konkurser, tap av arbeidsplasser, mindre skattepenger til å drive barnehager mm. I sum gir det en ny runde med fall i privat konsum, økt antall konkurser osv.
Så hva bør en gjøre?
Det Finanstilsynet nå i høst foreslår er å stramme inn på muligheten til å gi boliglån, men lite annet.
Hva vil innstramningene innebære? Færre boliglån, og kanskje samlede utlån enn vi ellers ville ha hatt? Ja, trolig.
Men også flere forbrukslån og økt bruk av kredittkort. Finansreguleringer som hindrer publikum i å nå sine optimale spare/investeringsnivåer, er en viktig kilde til finansiell ustabilitet ved at det oppmuntrer alskens forsøk på å omgå reguleringene.
Reguleringer setter også Finanstilsynet i en ubehagelig spillsituasjon med andre aktører. Husholdninger, bedrifter og politikere endrer adferd når nye reguleringer kommer.
Reguleringer av denne type, hvor ivrige kjøpere stenges ute av boligmarkedet, gir signaler til investorer om at markedsprisene er unaturlig lave. Finansielle investorer vet at prisene de får er like, eller lavere, enn de ellers ville vært, nettopp fordi de som kvestes av boliglånsforskrifter ikke kan by. De vet også at denne ungdom som utestenges, neppe emigrerer. Men blir boende som underdanige leietagere inntil de på et eller annet senere tidspunkt antas å ha kommet så langt i livet at de får råd til å kjøpe selv, men da til en høyere pris enn før.
En bra løsning? Vel, rike middelaldrende mennesker blir lykkelige. De får jo ta for seg, og blir enda rikere av det. Vi er litt tilbake til 1970-tallet i så måte, hvor ubemidlede lavlønnede må belage seg på en husmannstilværelse. I motsetning til den gang er det imidlertid ingen politikere som bryr seg. Ingen Reiulf Steen som roper: Å bo er menneskerett.
Det er også noe underlig med Finanstilsynets fokus på husholdningenes boliglån. Banker har ikke tapt mye på denne type lån historisk. Og det å gi husholdningene skylda for at bedriftene gjør seg sårbare for svingninger i det private konsum er å rette brødtygger for baker.
Ok, men la gå at du sier kostnadene er verdt gevinsten som oppnås. Vi ofrer arbeiderbarnas boligdrømmer, og hjelper de rike, for den gode saks skyld. Risikovillige bedrifter må beskyttes.
Men det er også en annen kostnad. Politikernes adferd endres også. I dag har vi et skattesystem som favoriserer boligspekulasjon. Ville dette system ha bestått hvis boligprisene vokste raskere enn i dag? Trolig er nye og strengere boliglånsforskrifter en sovepute for Stortinget. Nå stunder det til valg. Og det er i alle partiers interesse å slippe å måtte ta opp ubehagelige skattespørsmål.
Jeg bare spør: Bedres den langsiktige finansielle stabilitet av å regulere bankenes utlånspraksis strengt? Å aldri tillate bål i skogen, aldri la barna sloss, eller la studenter spille bort studielånet sitt på Oslo Børs. Blir samfunnet mer stabilt av at folk aldri får erfaringen med konkurs, og finansielle kriser?
Hvis strengere boliglånsforskrifter reduserer sannsynligheten for tap i bankene, vil utlånsmarginene gå ned, med et nytt hopp i boliglånsprisene som resultat. Husholdningene kan av denne grunn alene bevilge seg en ny runde på byen.
Dette handler også om kultur, eller det vi tidligere kalte forretningsskikk; næringslivets kutyme og konduite. En av de feilslåtte forutsetningene investorer gjerne gjør i månedene før krakk og krise, er nettopp å tro at myndighetene ordner opp. Alltid uansett. En tro som er opparbeidet ved erfaring fra tidlige års inngrep.
Det var troen på at allmektige myndigheter som gjorde at boligboblene i Japan, og senere Spania ble så spektakulære. Myndighetene ville jo aldri tillate boligmarkedet å kollapse, ville de vel?
Det var troen på at Lehman Brothers kom til å bli berget, uansett, som gjorde at ledelsen i meglerselskapet var så stae i forhandlingene om å refinansiere selskapet i månedene før den gikk overende. En kan undres. Ville aksjonærene og ledelsen i Lehman strukket strikken så langt som de gjorde, hvis sentralbanksjefen i USA var en beryktet hauk av type Paul Volcker?
Kanskje troen at myndighetene uansett ordner opp er den største kilde til langsiktig finansiell ustabilitet vi har? Tross alt, med norske myndigheters løfte om evigvarende 2,5 pst inflasjon, en pro aktiv finanspolitikk, og strenge reguleringer av bankenes utlånsvirksomhet, er det vel umulig å tro at en i Norge på sikt kan tape penger på å gi boliglån?
En ståltro som i seg selv øker muligheten for at det før eller siden går galt.