– Jeg ble kuppet før visning, sa en velfornøyd jærbu til med over en øl forleden. –Visningen av boligen min måtte avlyses.
– Da må ha den ha vært spesielt fin, svarte jeg, lettere forfjamset. Jeg som har vært superpessimist på boligprisutviklingen i Rogaland.
– Ja, det var den, sa han med et sørgmodig smil. – Den beste boligen jeg noensinne har hatt.
Reisende rundt omkring i Norge, mellom bakkar og berg, er det enorme forskjeller i boligmarkedene å se. Noen steder, der hvor oljetørka rammer hardest, kan prisene være ned 20-30 pst fra toppen. I Oslo sentrum derimot har mange objekter en like stor oppgang. Og det bare i år.
I august i år var boligprisene opp 2,8 pst fra måneden før, med 9,1 pst prisoppgang fra samme måned i fjor. Sterkest oppgang så vi i randsonen til hovedstaden, mens andre deler av Norge hadde moderat vekst. Variasjonene var store, men det meste steg i verdi.
Folk drømmer om boliger. Drømmer om akkurat den ene boligen som er blitt oppnåelig for deg, takket være de lave rentene og utlånskåte banker.
Og ditto, Norge er nå faktisk så rikt at en stygg, fæl, bolig, nedenfor motorveien med utsikt til en steinvegg ikke får beilere. Ja, det er ikke sikkert at den får bud i det hele tatt. Rene marerittet.
Boligmarkedene våre blir som kjøleskaps-, bil- eller sofamarkedene. Du kan godt kjøpe en sofa til 500 kroner med fire ben. En sofa det er mulig å sitte i. Alternativt kan du bruke hundregangeren. For å få akkurat den sofaen du har drømt om. Sofafetisjme kan du kalle det. Livskvalitet vil jeg si.
Innkjøp av dyre møbler vil mange si er kult og vidunderlig. Tenk, hun er så kultivert at hun bruker 50- 100 000 kroner på en sofa. Bedårende. En ekte sofafetisjt.
Det å derimot kuppe en to-roms med spektakulær utsikt over byen til over 100 000 kroner per kvadratmeter skal visstnok være et sykdomstegn for samfunnet som Finanstilsynet bør gripe inn i. Jaså, du syke menneske! Du er med på å blåse bobler som truer stabiliteten i samfunnsøkonomien.
Ikke at jeg vil anbefale folk å kjøpe dyr bolig i Oslo Sentrum, men jeg ser heller egentlig ikke at det noe stort samfunnsproblem. Vi er alle forskjellige. Og der noen ønsker seg et liv på landet med stor tomt, utendørs svømmebasseng og garasje med plass til flere biler, er det andre som vil bruke dagene sine på å sitte i en Arne Jacobsen stol i en liten leilighet på Aker Brygge med en liten Chihuahua i håndvesken. Dropper bil, spiser brokkoli til middag, og handler bruktklær, bare fordi de vil bo godt. Deres månedlige utgifter på kjøpesenteret er ikke store, men de aksepterer å måtte betjene en gjeld på 5-10 millioner kroner for å kunne realisere sine drømmer.
I et moderne samfunn blir valg av bolig i økende grad et valg av livstil. Noen har ikke boligdrømmer, men derimot ønsker seg en dyr luksusbil. Synes det er fint å bo landlig. For denne type boligkjøper blir transportkostnadene høye, men renteutgiftene minimale.
Overnevnte Chihuahua-eiere vil imidlertid neppe ha transportbekymringer. Derimot blir de avhengige av at rentene holder seg lave og at det ikke må betales avdrag av betydning. En alternativ måte å leve på, men på ingen måte noe samfunnsproblem.
Likevel er det et økende rop om at Finanstilsynet må gripe inn. Gjøre et eller annet som skal stoppe disse drømmende samfunnsfiender, som blir like lett forelsket i en bolig som en tenåringsjente på Justin Bieber konsert. Farlige syke mennesker som må stoppes fra å realisere sine urbane drømmer ved å ta opp mye gjeld.
Du skjønner vi har et næringsliv å ta vare på. Tenk deg bare Butikkeieren, med stor B, som har ekspandert lokalene, utvidet varesortimentet og har lån til pipa. Hva hvis boligprisene skulle falle og boligeiere gjøre noe så samfunnsfiendtlige som å droppe handlerunden på lørdag og heller gå en tur i marka hvor familien unngår å bruke penger. Forferdelig ikke sant? Vår brave butikkeier ville jo gå overende, stakkar.
Og nei, ikke kom med snusfornuft. Det er boligeieren som skal være påholden, forsiktig og nøysom. Vi som samfunn kan da aldri stille krav til butikkeieren. Ikke bør han ta hensyn til svingende boligmarkeder i sine forretningsplaner. Et fornuftig Finanstilsyn kan da umulig påpeke til vår helt, Mr. B, i det han utvider lokalet sitt, at vi faktisk har en god del tomme butikklokaler fra før. Nei, selvfølgelig ikke. Ingen krav kan stilles.
Mere generelt må norske økonomer snart oppgi sin industriromantikk og frykt for boligbygging. Industriproduksjonen er i dag lavere enn den var i 2008. Industrien kommer aldri tilbake som vekstmotor i norsk økonomi. Bygging av luksusboliger er en fin vei å gå ‘ fra særstilling til omstilling’.
Det er et slumrende opprør på gang. Folk som meg som sier:
- La folk leve sine liv. Ha så mye gjeld de vil, og leve på vann og brød hvis det går galt.
Og boligprisene er ikke problematisk høye i Norge.
Veit du hva, hvis du ikke vil betale ti millioner kroner for en leilighet i Oslo Sentrum, ei heller 100 000 for en sofa, SÅ ER DET MULIG Å BO ET ANNET STED EN OSLO SENTRUM OG SITTE I EN SOFA FRA IKEA.
Selv kommer jeg fra Groruddalen. I skrivende stund ser jeg på en 60 kvadratmeters relativt moderne leilighet på Vestli til 2 millioner kroner. Med stor terrasse, garasjeplass, og nærhet til T-bane, skoler, kjøpesenter og golf-bane! Rett ved den gamle tennisbane jeg frekventerte i mine ungdomsår.
Ja, for våre eliter er det en utenkelig tanke. En tanke som var inspirasjonen for Dag Solstads artige bok: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Her flytter hovedpersonen fra Majorstua til Romsås (rett ved Vestli) i et forsøk på å gjenoppfriske livet sitt.
Høye boligpriser i Oslo Sentrum er ikke en tilsynssak, langt mindre noe Norges Bank bør bekymre seg for. De høye boligpriser skyldes strukturelle trekk i norsk økonomi hvor enhver politiker med respekt for seg selv, også de fra distriktene, og fra radikale partier, bare må jobbe og bo i gangavstand til Karl Johan. Intet annet er mulig. Alle politikere og deres hoff av advokater, konsulenter og håndlangere. Deres barn kan umulig måtte bo på Vestli. Derfor stiger boligprisene i år. Derfor vil de også stige mye neste år.
Vår tids urbanisme, med bykjernen som ideal, kan man skrive mye om, men det er altså ikke noe Norges Bank eller Finanstilsynet kan eller bør gjøre noe med. Spør de på Stortinget hva som skal til for at de orker å flytte ut av bykjernen.