Siden rentene ble minimert i kjølvannet av finanskrisen, har sentralbanker overalt advart at de lave rentene ikke kan vare evig. Bare vent, dagens lavrenteregimer vil før eller siden gi høy nok kapasitetsutnytting til at en renteoppgang vil kreves. Publikum i Nord-Amerika, Asia og Europa bes ta høyde for at renten kan stige mange prosentpoeng, bare dette kraftfulle virkemiddel – minimerte renter – får virke lenge nok.
En av de sentralbankene som lå foran i normaliseringsløypa, Den britiske sentralbanken, har nylig kastet kortene og kuttet rentene nok en gang. I 2009 ble renten satt ned, til det laveste nivå siden etableringen av sentralbanken i 1694. Men dette skulle være ekstremt. Ekstremt og midlertidig.
Og midlertidig ble det, men når renten nå ble endret, var det videre ned. En annen type normaliseringen enn det vi alle trodde var mulig. For normaliseringen er det. Ingen reversering kan ventes de nærmeste år. Med mangeårige forhandlinger om britisk løsrivelse fra EU foran seg, og den massive usikkerheten som her skapes for næringslivet, er det ingen fare for at britisk økonomi vil vokse sterkt nok til å tåle en renteheving.
Brexit har også rammet vekstutsiktene i det meste av Europa. Selv før Brexit var Europas nest største økonomi, Frankrike, nær resesjon med rekordhøy arbeidsledighet. Tenk, fransk nullvekst fire år etter at rentene på bankers innskudd i den europeiske sentralbanken (ESB) ble satt til null. Siden den gang har som kjent ESB gått enda lenger, med en negativ innskuddsrente på 0,4 pst. I disse år har franskmennene også fått hjelp av et fall i eurokursen på 10 pst, målt mot den amerikanske dollar. Til liten nytte.
Er negativ rente blitt den nye normalrenta for Europa? Med høy arbeidsledighet i EU, og utsikter til fortsatt moderat vekst, høres det ikke spesielt fornuftig ut å heve rentene de nærmeste år. Og etter hvert som europeere eldes, og folketallet begynner å synke, vil det neppe være økonomisk vekst som trengs å tøyles av rentevåpenet.
Rentehaukene i alle land setter nå sin lit til at amerikanerne skal heve renta og dermed redde de intellektuelle stumpene av deres teorier om normalisering av renta tilbake til noe vi kan kjenne fra gamle dager.
Men argumentene for en amerikansk renteøkning er egentlig ganske så svake. BNP-veksten holder seg nær to prosent, og har i årene med nullrentepolitikk aldri vært på tre-tallet. Bør virkelig amerikanerne heve renta når BNP-veksten er så vidt lav? Utsiktene for amerikansk industri er heller ikke gode. Ordreinngangen er svak, og er nå på samme nivå som i 2012.
Det eneste scenario jeg kan tenke meg hvor renten kommer kraftig opp er en klar omlegging av finanspolitikken i ekspansiv retning etter presidentvalget i USA i høst. I eventyret kom ulven etter at alle hadde gitt opp troen på at den kunne komme tilbake. Hillary Clinton har i sin valgkamp lovet massive satsinger på infrastruktur i en situasjon hvor USA har nær full sysselsetting. Satsinger som kan drive opp lønnsveksten for ufaglært arbeidskraft tilstrekkelig til å rettferdiggjøre en viss økning i rentene. Selv da er imidlertid potensialet for rentehevinger begrenset. Med svært liten sannsynlighet for at det følges opp av europeiske sentralbanker.
I dag bor nær 500 millioner mennesker i land med negative sentralbankrenter. I et hav av negative renter er det heller ikke mulig for Norge å sette opp rentene nevneverdig. Og jo mer gjeld vi bygger, desto mer vil hver økning smerte Ola og Kari. Derfor blir det også vanskeligere for Norges Bank å heve renta, desto høyere gjeldsgrad nordmenn har.
På begynnelsen av 1990-tallet hadde norske husholdninger 400 mrd kroner i gjeld. Nå i sommer passerte vi 3000 mrd kroner. Og gjelda fortsetter å øke med om lag 150-170 mrd kroner i året. Før var husholdningene redde for å bli disiplinert av sentralbankens rentevåpen. I fremtiden vil sentralbanken være redd for å bli tøylet av husholdningenes enorme og raskt voksende gjeldsbyrde.
Det å heve renten blir ikke lettere med årene.