Når britene stemte for Brexit, nå på forsommeren, viet media mye oppmerksomhet til hva som ville skje med arbeidsmarked, handel og verdipapirmarkedene. De kortsiktige virkninger. Lite ble sagt om de langsiktige utfordringer som Brexit medførte.
Men vær ikke i tvil: Det er en ny æra for Storbritannias befolkning i vente.
Langsiktig lavere økonomisk vekst vil de få fordi deres viktigste næringsvei, finanstjenester, vil tjene mindre enn før. Ikke helt ulikt Norge, som må regne med langsiktig lavere vekst som følge av et varig fall i oljeprisen, skal britene nå tjene systematisk mindre på sitt finanssentrum enn før.
Både briter og nordmenn gleder seg over rentenedgangen som har fulgt oss gjennom denne fase med omstillinger. Omstillinger som varer et par år, før vi normaliseres til den nye hverdag med lavere marsjfart i produksjons- og inntektsvekst.
Når antall ansatte i finansindustrien i London faller, og når antall ansatte i oljebransjen i Norge går ned, svarer sentralbankene i begge land med samme virkemiddel, rentekutt. Rentekutt som får de av oss som lever i nuet til å låne mer. Mens det burde få oss alle til å øke vår sparing. Nettopp fordi inntekstsjokket er varig. Rentenedgangen er med andre ord motstykket til et vel så sterkt fall i veksten til våre inntekter. Et fall som trolig er varig.
I sum kan en derfor slå fast at økt sparebehov er den viktigste virkningen av Brexit, og av oljeprisfallet i Norge.
Vi i Norge har mye å lære av Brexit. I utgangspunktet, altså ved inngangen til året, var alt fryd og gammen i britisk økonomi. Økonomien var i høykonjunktur, med sterkere økonomisk vekst enn normalt, noe som innebar at arbeidsledigheten sank systematisk. Nå i sommer hadde britene en ledighet på 4,9 pst. Et nivå som er forenlig med et nivå for full sysselsetting.
De gode tidene var imidlertid tuftet på svake finanser. Av de modne rike land hadde Storbritannia i fjor det klart største underskuddet i sin utenrikshandel. Underskudd som har pågått lenge, og som har gitt britene en gigantisk utenlandsgjeld. Britenes sparerate har bare så altfor lenge vært blant de laveste i verden.
Og i forrige uke satte den britiske sentralbanken ned sin rente til 0,25 pst, med melding om at den ville forbli nær null i lang tid fremover. Minimering av renta i håp om at folk skulle ta opp mere lån. Media kunne gladelig fortelle om reduserte boliglånsrenter, med den underforståtte anbefaling: Lån mer.
Idéen er: John Bull har mye gjeld og en innskuddsbasert pensjon. Renta kuttes slik at den jevne brite skal øke sine lån ytterligere, og IKKE ta hensyn til at hans forventede pensjon, og dermed hans livsinntekt, har falt som følge av rentekuttet.
Dette er også kjernen av problemet med lavrentepolitikk. Rentekutt gir en midlertidig bedring i etterspørselen etter litt av hvert, men gjelda øker. Og når den blir problematisk stor kreves det nye rentekutt for å holde kundenes kjøpelyst i live. Rentekutt stimulerer økonomien kunstig, og vil over tid avle behov for nye pengepolitiske lettelser.
Med andre ord blir det stadig vanskeligere å få renta opp igjen, jo mer folk forgjelder seg.
For investorer er dette en kjedelig utvikling. Kreditorene må altså belage seg på at deres utlån belønnes med mindre avkastning enn før, til tross for det blir dårligere sikkerhet for hovedstol. Mindre kompensasjon for mere risiko.
Og hvem er så disse kreditorer? Jo, det er de samme menneskene som låner til bolig, men da i en annen fase av livet. En senere fase, vi helst ikke vil tenke på for mye på i dag.
Unge mennesker må regne med å leve lenge. Kanskje ha like mange pensjons- som arbeidsår.
Det er derfor ikke opplagt at du får bedre råd når renten går ned. Jo yngre du er, og jo mindre boliglån du har, desto mer sannsynlig er det at du taper på at det gjennomsnittlige rentenivå faller.
Så hva er viktigst for deg som er ung, med både boliglån og innskuddsbasert pensjon?
- Lavere boliglånsrente?
- Dårligere pensjonsvilkår i de siste 30 år av livet?
Lavrentepolitikken stimulerer først og fremst de nærsynte. Hadde folk tatt inn over seg hvilken fremtidig pensjonsutvikling som de lavere renter indikerer at de vil få, hadde de spart mer, ikke mindre, jo lavere de lange rentene kom.
Etter Brexit har ikke bare de korte rentene falt. Markedsrenten på en britisk 10-års statsobligasjon er ned fra 1,4 pst til 0,65 pst. Mer enn en halvering av avkastningen som britiske sparere tilbys ved å binde sine sparepenger i 10 år fremover.
Britiske pensjonskasser har da også meldt i fra om at nedgangen i langsiktig forventet avkastning vil kreve større innskutte pensjonsbeløp enn før. Bedrifter må punge ut, med mindre rom for fremtidige lønnstillegg som resultat. En ekstrakostnad for bedrifter, forbrukere og i siste instans nettopp de som tror de kommer bedre ut av overgangen til et lavrenteregime.
Britene har med Brexit sagt takk og farvel til årene med høy økonomisk vekst. De neste par år skal de gjennom en hestekur som dempes med rentekutt. Ut av dette får de en ny hverdag i 2020 med lavere vekst, minimerte renter og en gradvis økning i sin sparerate, når John Bull kommer til sans og samling igjen.
Redaktør Trygve Hegnar påpekte i en leder for Finansavisen i sommer at mine analyser baserer seg på at nordmenn nærmest lurer seg selv. Godt oppsummert!
Norge er kommet noe lenger på samme vei som det britene nå trår. Oljeprisen falt kraftig i fjor, og omstillingene vi holder på med i disse dager forsøkes avhjelpes med rentekutt. Om noen år vil også vi venne oss til et liv med lavere økonomisk vekst enn før. Et liv hvor de mennesker som evner å tenke langsiktig, vil ønske å holde en markert høyere sparerate enn de gjør i dag.