The Two Towers

by | 25. July 2016 | Internasjonal økonomi

I Ringenes Herre trilogien av J.R.R Tolkien, får handlingene ved to tårn, fylt med trollmenn og magi, stå i sentrum. Pastorale landskap hvor godtfolk og hobitter gjør sine daglige gjøremål, avhenger av spenningene i De To Tårn.

Også i dag har folk flest nok med hverdagen, men de alle bør lure på hva som skjer i de to siste pilarer av solid økonomisk vekst; Kina og USA. Land som til sammen står for mer enn halvparten av veksten i verdensøkonomien. Tema som også ble behandlet på G20 møtet i Chengdu denne helg.

Tidsånden preges av den underliggende deflasjonsfare, som kombinasjonen av global overkapasitet i mange vareproduserende næringer, og teknologiske omveltninger, gir. En altoverskyggende frykt for at deres barn får et mindre suksessrikt liv enn de selv har oppnådd. Frykten er kanskje størst hos de fagorganiserte som jobber i konkurranseutsatte næringer. Fagorganiserte i rike land som i økende grad må kjempe mot uorganiserte arbeidere i lavkostnadsland som har tilgang til den nyeste teknologi.

I årene 2009-2014 ga Kina gass, og tillot en sterk forverring i sin utenrikshandel. Noe kineserne tålte, all den tid overskuddene på betalingsbalansen i utgangspunktet var skyhøye. Selv i dag har Kina et overskudd på 200-300 mrd USD per år. Men kineserne ønsker ikke å svekke sin utenriksøkonomi videre. Med en av verdens raskest aldrende befolkninger vil de heller spare overskuddene til fremtiden.

Mange fremvoksende økonomier siter nå med finne nye vekstimpulser for sine eksportbedrifter, nå som Kinas nettoimport ikke øker lenger. Økonomer i Afrika, Latin Amerika og i mye av Asia frykter at handelsstrømmene til og med kan gå i revers, hvis den kinesiske valutakurs fortsetter å falle i verdi.

Deres bedrifter speider derfor mot vest, og spesielt til det andre håp verdensøkonomien har for å unngå en ny global resesjon: USA!

USAs økonomi vokser nå som normalt, til glede for de som kan eksportere sine varer og tjenester dit.

Inntil nylig var det flere land som kjørte med store og økende underskudd i sin utenrikshandel. Storbritannia og Tyrkia var blant de med størst underskudd, men som nå av ulike grunner må konsolidere finansene.

Dette har konsekvenser. I den nære fremtid kommer briter og tyrkere til å bli svært så forsiktige med sin pengebruk. For eksempel bilsalget i deres hjemmemarkeder kan samlet falle med opptil en halv million enheter det neste året. Et hardt slag for europeisk bilindustri, som neppe klarer å unngå kutt i produksjonen.

I to andre kroniske underskuddsnasjoner, Australia og Canada, står kredittverdigheten i fare hvis landene tillater sine allerede skyhøye handelsunderskudd å øke videre. Heller ikke her kan vi forvente at det gis nye vekstbidrag til andre lands eksportnæringer.

Siste store nasjon som fortsatt velger seg en økonomisk politikk med sterk økning i handelsunderskuddene er og blir USA.

USAs økonomi vokser nå som nevnt normalt, og landet har tilnærmet full sysselsetting. Veksten i innenlandsk etterspørsel fortsetter å være høyere enn det produksjonen makter å vokse. En differanse som over tid sikrer både høyere innenlandsk kapasitetsutnytting i amerikansk næringsliv, og en videre forverring av driftsbalansen mot utlandet. Handelsbalansen svekkes for tiden med en årlig rate på 100-150 milliarder dollar, noe som gir resten av verden en like stor økning i sin avsetning av varer og tjenester. En kjærkommen avsetningsmulighet.

Hvor lenge kan takten i den amerikanske forgjelding fortsette å stige? Vel, så lenge utlendinger er villige til å låne amerikanerne pengene sine til rekordlave renter, har ikke USA noe problem med tilgangen på kreditt. Skulle USA sette rentene opp, og dermed helt frivillig betale sine kreditorer enda bedre enn de allerede gjør, vil nok appetitten på amerikansk gjeld bare øke enda mer.

Men spillet kan stoppe opp hvis amerikanerne skulle nekte å forgjelde seg i et økende tempo. Mange frykter en seier for presidentkandidat Donald Trump i høstens amerikanske presidentvalg. Det har vi all grunn til å gjøre. Proteksjonisme er en av Trumps fanesaker. Tiltakene han foreslår er dramatiske, og vil neppe gavne noen, heller ikke den jevne amerikaner. Men bare USAs økonomi vanskjøttes nok, vil handelsbalansen bedres!

Også i Kina er det politisk usikkerhet. Selv syv år etter finanskrisen er veksten i innenlandsøkonomien avhengig av nye offentlige investeringer. Ja BNP veksten i Kina holder seg høy, med 6,5 pst på offisielle mål, men private investeringer er skuffende svak. Offentlige stimuli er det som holder hjulene i gang.

Jeg satser på at Clinton blir president og på at de kinesiske lederne fortsetter å øke sine offentlige satsinger inntil bedriftene er villige å satse hardt på nye investeringer i maskiner, mørtel og stein.

Men det ulmer. Jo større USAs underskudd blir, og desto lengre tid det tar før kinesiske bedrifter investerer tungt, desto mer usikker blir ferden for verdensøkonomien. Konjunkturbildet vil forbli sårbart så lenge verdensøkonomiens helse kun hviler på disse to pillarer.

Kategorier

Siste innlegg