Investeringer i æraen uten renter

  • Aah  – det er deilig med litt hvitvin på terrassen. Må bare passe på at det ikke blir for mye i solsteika. Drikker man for mye kan man jo ende opp som en rigginvestor!

Likevekter i samfunnsøkonomien er betingede. Beroende på så mangt. Og gårsdagens norske eventyrerøkonomi med store oljeinvesteringer holder nå på å erstattes av noe helt annet.

I skrivende stund er det priset inn at dagens rekordlave norske rentenivå vil holde seg til 2021. Et minimert rentenivå som trolig vil fortsette i årene deretter. Ved inngangen til 2022 vil jo Norge ha enda høyere boligpriser, større gjeld og vel så svak konkurranseevne i næringslivet som vi har i dag. Mulighetene for å bruke oljepenger, noe som tidvis har gitt økonomien en innsprøytning, vil også være oppbrukt om få år.

I våre naboland er det ikke bedre, men verre. Trendveksten for BNP i Euro-landene er neppe mer enn ett prosentpoeng per år. Inflasjonen her vil neppe ta seg opp, fordi arbeidsledigheten har bitt seg fast på et elevert nivå. Høy arbeidsledighet sikrer jo at lønnsveksten holdes lav.

Så de nye makrolikevektene for overskuelig fremtid er minimerte renter, lav økonomisk vekst og inflasjon i økonomier hvor arbeidstagere kjemper en desperat kamp for å opprettholde sin levestandard. Her det ingen streikelyst hos de som har stor gjeld, eller som frykter for sine pensjonsutbetalinger.

De lave rentene har noen selvforsterkende effekter. I en verden hvor folk flest lever lenger enn de tidligere trodde de ville gjøre, vil de måtte spare mer. Beløpene er betydelig. Økes gjennomsnittlig levetid med et par-tre år må folk flest øke sin samlede finansformue med en årslønn. Og i denne overgangsperiode hvor folk spinker og sparer til det nye likevektsnivå er nådd, vil rentene måtte holdes lave nok til at de nye friske sparepengene kan lånes ut.

Før vi kommer til diskusjonen om hvor disse nye friske sparepenger bør puttes, må virkningen av selve OVERGANGEN fra en æra med høy til en æra med lav økonomisk vekst forklares.

I utgangspunktet bidrar de lavere rentene til at de fleste lønnsomme prosjekter bør prises høyere enn da rentene var ‘normale’. En konklusjon som forsterkes hvis det er slik at kredittmarkedene aksepterer en høyere gjeldsgrad i selskapene i et lavrenteregime, enn de gjorde i gårsdagens regimer hvor både BNP- veksten og inflasjonen svingte rundt et nivå på 2,5 pst.

Begge endringer, fallet i rentenivå, or erstatning av dyr egenkapital med billige lån, har bidratt til å heve avkastningen på egenkapital i en overgangsperiode. Men dette er engangsendringer som ikke lar seg gjenta,

I perioden hvor rentene faller blir også stadig mer marginale prosjekter realisert. I de fleste næringer hvor det er mulig å øke kapasiteten med håp om fortjeneste, vil økningene komme. Ofte blir det overkapasitet som resultat.

Så her står vi: Ved inngangen til lavvekstæraen, med minimerte renter, overkapasitet i mange næringer og høy gjeldsgrad i det meste av den vestlige verden. Så også i Norge.

Hvor bør du passere pengene dine gitt dette regimet?

Et regime som ha mange fellestrekk med det Japan har levd med de siste 20 år. Aksjemarkedet her har trått vannet. Verdien av den japanske børsen er i dag lavere enn den var ved inngangen til dette årtusen. Bør du lære av japanske erfaringer, og holde deg unna aksjer og egenkapitalbevis?

Vel, det avhenger av så mangt, men egentlig mest av en helt spesiell ting. Bedriftenes kapitaldisiplin. Gratis penger er som fri bar. En glede hvis man klarer å holde måtehold. Katastrofe hvis man ikke kan tøyle seg.

I Japan hadde man både banker som var villig til å låne ut midler til minimerte renter, men viktigere enn det: Konsernledelser som heller ikke hadde krav til avkastningen på egenkapitalen.

Håpet vi i dag har, de av oss som er optimister på den japanske børsens vegne, er at dette snur. Med negative renter i den japanske sentralbanken de neste 30-50 år, er det grunn til å være svært så optimistisk når det gjelder japanske aksjer, hvis bedriftene nå bare klarer å unngå overinvesteringer.

I dag er det naturlig nok mye pessimisme i verdensøkonomien, og undertegnede skriver mangt og meget om hvor ille alt er. Derfor er jeg også av dem som anbefaler folk å unngå å satse på prosjekter som krever sterk økonomisk vekst.

Men det viktigste er at du satser på selskaper som har ledelser med kapitaldisiplin. Administrerende direktører som gjerne tar et glass hvitvin i kredittmarkedenes bar, men lar det bli med det.

Eller satser der hvor det er vanskelig å skape overkapasitet: Storbyenes småleiligheter.

Erfaringer fra land som lenge har hatt negative renter er at prisen på sentrale utleieboliger stiger i pris, gjerne til historiske høyder. Det viktigste ser ut til å være at de gir eierne sikre inntekter, så får disse husleiene heller være ganske så beskjedne. Og inntekten er kun sikre der det er vanskelig å bygge nytt.

Omattat:

Vi lever i en verden hvor du tvinges til å spare. En verden hvor kreditt for de beste låntagerne er tilnærmet gratis. Fri bar! Nettopp derfor er det vanskelig å investere, og mye mer krevende enn da lånerentene var høye og alle aktiva billige. Sats på solide selskaper med profesjonell ledelse som er tro mot sine avkastningsmål. Det er ikke så farlig om målene er lavere enn før.

Det viktigste er at du setter pengene dine i selskaper som nekter å overinvestere, selv når fristelsen blir stor.