I ukjente farvann ved Equador en solskinnsdag i 1579 angrep Sir Francis Drake spanske båter nedlesset med gull og sølvskatter fra conquistadorenes gruver. Dronning Elisabeths andel av utbyttet på hele seks tonn gull og sølv, var stort nok til å betale ned statsgjelden, bygge en formue på 40 000 pund, og dermed føde det første britiske imperiet.
Hennes fantastiske regjeringstid fikk sitt finansielle fundament. Det ble også starten på London som globalt finanssentrum. En rolle som i disse dager er truet av Brexit.
Siden den gang bygde britene seg opp til å bli det rikeste land i verden, for så å miste det meste gjennom utkjempingen av to verdenskriger. Ved freden i 1945 var det tidligere så stolte imperiet i full oppløsning, med en statsgjeld nær 240 pst av BNP.
Britene har siden den gang slitt med minnene om svunne tider i kombinasjon med elendige statsfinanser. Nærmest som en pensjonert diva ved Nationaltheatret har britene vandret rundt på verdensscenen som om de fortsatt er en betydelig stormakt, selv om de har falt langt tilbake på den økonomisk rangorden. Indonesia er i dag en større industrinasjon enn Storbritannia, og mye av det de har av tradisjonell industri eies av utlendinger.
Men i finans er fortsatt britene store. London er fortsatt verdens ubestridte finanshovedstad, et nav for verdens pengestrømmer. Det er også i London markedet at LIBOR, og den norske variant NIBOR, settes på daglig basis.
En rolle som er lett å ha når du er finanshovedstaden for EUs 28 nasjoner, som samlet utgjør verdens største økonomi, og som har store overskudd i utenrikshandelen mot omverden.
Finans er viktig for britene, noen vil si for viktig. Faktum er at finansnæringen har sugd til seg mange av de flinkeste folkene i Storbritannia. Til virksomheter som ikke produserer varer, men finansielle tjenester for et globalt marked, godt forankret innenfor EU.
Men inntektene fra The City strekker ikke lenger til for å dekke britenes daglige finansieringsbehov. Selv med enorme finansinntekter fra Londons mylder av finansinstitusjoner er handelsunderskuddene enorme og voksende.
Likevel, selv om handelsbalansen er kraftig negativ har pundkursen inntil nylig holdt seg sterk. Britenes frie markeder og fortsatt positive rentenivå frister investorer som er jakt etter en trygg havn. Ikke bare for pengene sine, men også ved å skaffe seg dyre tilfluktsboliger de kan rømme til ved krig og uro i sine hjemland. Det er mange usikre regimer i verden, og London er fortsatt gjemmested for gull og røvede skatter.
Men utenfor EU kan livet bli annerledes. I dag flykter midler til den sikkerhet finansmetropolen gir, men ved ‘Nei til EU’, vil det råde betydelig usikkerhet om hva fremtiden bringer. Pengene kan flykte.
Men netto kan de ikke forsvinne. Den britiske stat låner i år om lag 1000 mrd kroner netto. Om lag 20 mrd NOK i uka. Det er ingen opsjon å redusere beløpet. Nivået på den britiske statsgjeld MÅ øke. Og ved et økonomisk tilbakeslag som følge av Brexit vil lånebehovene øke.
Så spørsmålet er bare til hvilken rente og pundkurs britene klarer å hente disse midler – de økte lån. Lett å tenke seg at vilkårene blir dyrere etter en Brexit, rett og slett fordi investorene ønsker seg en økt risikopremie. Kan hende det også går bra med Storbritannia utenfor EU, men man vet jo aldri.
Dette enorme finansieringsbehovet er i virkeligheten britenes finansielle Achilles-hæle. Det er greit å ha stor gjeld i en verden med minimerte renter, men som gjeldslaver flest er britene bundet på hender og føtter. Galskap er det å selv, helt på egenhånd, å skape usikkerhet om ens egen finansielle stilling etter at en har tatt opp stor gjeld.
Nå kan det tenkes at den britiske sentralbanken holder rentene uendret eller til og med senker dem, men marginene i de private markedene rår de ikke med. Går det galt her vil Storbritannia trenge hjelp fra både EU og IMF.
Enkelte banker har allerede meldt at de vil flytte virksomhet ut av Storbritannia ved Brexit. HSBC antyder at rundt 1000 arbeidsplasser kan bli flyttet fra London til Paris. Andre vil slå følge. Bankfolk er jo gjerne flokkdyr.
London etter Brexit vil nok måtte leve med en desimert finansnæring, britene vil merke dårligere tider, og redningsputen blir valutakursen som må falle tilstrekkelig mye til at økonomien unngår en hard landing. Pundet må bli svakt nok til at tradisjonelle næringsveier får blomstre.
Hvor mye kan pundet falle?
Etter kollapsen i oljeprisen har vår egen kronekurs vært ned om lag 30 pst på det verste. Hittil har pundet falt 15 prosent fra sine sterkeste nivåer i fjor sommer, til i dag. Skulle det bli Brexit, med like store konsekvenser for pundet som oljeprisfallet hadde for den norsk valuta, vil vi (alt annet like) få en pundkurs i norsk regning ned mot 10-blank i norsk regning.
Kan det gå verre?
Ja, ingen vet. Saken er den at London er en essensiell del av den globale finansielle infrastruktur. Ikke lett å spå hvordan folk vil vurdere motpartsrisikoer ved handel, kreditt og formuesplasseringer i dagene etter Brexit. En periode da det vil være helt uklart hvordan markedene kan fungere.
For et brent barn av forrige finanskrise er det lett å frykte en ny midlertidig uro som smitter over på konjunkturene.
En uro som vil ha mange virkninger, men som trolig også vil presse frem raske rentekutt i Norge.