Rene tilfeldigheter gjør at jeg denne uke er mye ute i landbrukstrakter. Gøy på landet. Ute i velstående områder, som har fått en ny giv som følge av de store nedturer våre energinæringer baler med.
I makro er bildet blitt bedre for landbruket. Lavere energipriser, svakere kronekurs og nedsatte renter hjelper bondens konkurransesituasjon, inntjening og i siste instans mulighetene for å satse videre. En kan alltids mene at regjeringen bør gjøre mer, eller det motsatte av hva den faktisk driver på med, men i makro er det skjedd mye positivt for næringa etter at oljeprisen kollapset.
Mandag var jeg om kvelden i Vegårshei Sparebank for å foredra for lokale næringslivstopper, og bygdefolk for øvrig. Veldig hyggelig og lærerikt. Bodde på Færsnes Gjestegård som har nær toppscore på www.hotels.com. Her satser man på lokal mat som hovedattraksjon, med godt resultat hvis du spør min kresne gane.
Onsdag bar det til Stortinget hvor det var punktmarkering for Bondelaget i form av en hyggelig frokost på Løvebakken, med appeller og mulighet for å treffes over en velanrettet frokost. Matkultur er så mye annet enn det som ligger på tallerken, og med litt hjelp fra en strålende vårsol fikk de fleste av oss en flott start på dagen, med appeller og levende musikk.
Som første taler for dagen fikk jeg i hvert fall sagt hva jeg hadde på hjertet. Og får jeg lov til tale, da er jeg alltid fornøyd!
Ett av mine poeng var at Bondelaget er offer for egen suksess. Bonden er i hvert fall litt for litt for flink til at medlemsmassen kan holdes i takt. Landbruket er en av de næringer som har hatt sterkest produktivitetsutvikling, og ville hatt vanskeligheter med avsetningen av alt det som lages hvis det ikke var for at antall bønder er for nedadgående.
År om annet trenger vårt samfunn stadig færre mennesker for å produsere den nødvendige mengde mat. Skal antall bønder opprettholdes må man nye typer mat som kan selges billig, lage mer avansert og timekrevende gourmetmat, eller satsing på eksport.
Den eneste farbare vei ut av denne trend med en svinnende medlemsmasse er altså nye produkter og salg i nye markeder. Hvis det da kun er varer en kan produsere.
Men landbruket har så mye annet å by på enn tonn kjøtt og liter melk. Kulturopplevelser, gjestgiverier mm, har aldri vært enklere å drive enn nå. Ta i bruk internett til å mangt. Som satsinger ala AirBNB til å fylle opp tomme soverom i store herregårder, la flere byfolk ta del i andelslandbruk, og sats på utenlandske turistmarkeder. Og selg gjerne hjemmelaget mat på nettet, vår tids virtuelle melkerampe. Slik at den lokale bonde kan erobre handelsstandens marginer.
Hva ellers kan man gjøre fra myndighetenes side for å bedre rammevilkår for en suksessrik landbruksnæring?
Jeg vil slå et slag for at man både fjerner tax-free ordningen og flyseteavgiften. Det går noenlunde opp i opp for statsbudsjettet. Begge deler forstyrrer markedsmekanismer og bidrar fint lite til statskassen i nettoforstand.
En bør i det hele tatt tenke litt på å redusere avgifter på mat og drikke i Norge. Det er en måte å bedre bondens inntekter på, men er også til glede for folk flest. Det vil hjelpe den arbeidsintensive turistnæringen. Og i den grad den bidrar til å få nordmenn til å feriere hjemme istedenfor i det store utland, vil det bidra til å reduserte klimautslipp.
Alle tiltak som kan redusere helgetrafikken ut av Norge, og bidra til å forkorte køene over Svinesund, er god miljøpolitikk.
Kanskje er det også på tide bruke noen milliarder på norsklaget varm skolemat, noe som vil øke markedene for norske landbruksprodukter og trolig bedre elevenes prestasjoner? Noen færre pølser til matpakkelaging vil da bli solgt, men dyr varm mat er trolig langt mer lukrativt for bøndene.
Men det er ikke bare skatte- og avgiftspolitikken, eller skolepolitikken, som bør endres. Byråkratiet må forenkles. Jeg har respekt for bøndenes forkjærlighet for odelsrett og prisregulering. Men noe økonomisk rasjonale har disse ordningene neppe. Koster de mer enn de smaker?
Mange gamle prinsipper bør kunne sees på med nye briller. Selvberging, det å unngå nedbygging av matjord i sentrale strøk bør kunne drøftes på nytt. Selv kunne jeg tenke meg større direkte overføringer til bøndene i bytte mot færre subsidieordninger og reduserte tollsatser på gourmetmat fra Europa.
Men noen tollsatser må bestå. Torsdag befant jeg meg i den kanskje mest suksessrike delen av norsk landbruk, det som generasjoner har bygd opp på Jærens vidstrakte jorder. Spesielt fint er lyset her om våren. Denne årstid hvor det meste av Norge er på sitt beste. Men en årstid som har kommet lengst her på sydspissen av Norge.
Også her, på besøk i Jæren Sparebank, ser en hvor viktig godt samspill mellom næringsliv, landbruk og finans kan være. Ta tomatproduksjon. På Jæren har Kåre Wiig stått bak byggingen av Nordens største drivhus, med tomatproduksjon av alle slag. Tomat er faktisk blitt Norges mest verdifulle grønnsak, målt o omsetningsverdi.
Store verdier skapes her i nye energieffektive drivhus, som varmes av spillvarme fra det flunkende nye gigantiske meieriet til TINE-konsernet rett ved. Alt sammen finansiert ved gunstige offentlige støtteordninger, lån i lokalbanken og egenkapital fra lokale eiere. Men uten beskyttelse fra et solid importvern ville det ikke vært mulig å realisere!
Denne ukes reiser forteller meg nok en gang hvordan norsk landbruk, næringsliv og finans høster fremgang. Gjennom samarbeid partene i mellom. Ikke noe kyss, klapp og klem, men harde forhandlinger om økonomiske realiteter, hvor alle er løsningsorienterte. Der hvor alle prøver å hjelpe til med å bygge nye virksomheter og aktiviteter, tuftet på urnorske næringer, kan man oppnå suksess.
Ha, so what?
OK, det vil ta år før alle de nystartede spennende virksomhetene innenfor landbruk, turisme og næringsmiddelindustri har fått vokst seg store og sterke. Småbruk blir heller aldri store. Men knoppskuddene er der, og de er mange – spredt rundt i hele kongeriket. Og det er de våre barn skal leve av!