A banker is a fellow who lends you his umbrella when the sun is shining, but wants it back the minute it begins to rain. Mark Twain
I går holdt Næringsdepartementet et møte med finans- og banktopper om kredittforholdene for norske banker. For oss som ikke var til stede, er det selvfølgelig vanskelig å vite hva som foregikk, men etter avisen å dømme var det i hvert fall noen perspektiv som manglet.
Uansett, et merkelig skue var det, å se at det måtte en næringsminister til for å reise debatten om norsk penge- og kredittpolitikk opp på et fornuftig nivå. Sånn kan det gå når førstelinjeforsvaret av norsk økonomi svikter.
Derfor denne vurdering, som ikke er hel ulikt det jeg sa ved forrige rentemøte i Norges Bank.
Hvis en skulle prøve seg på en oppsummering av verdens kredittmarkeder må det være at i den ene del av verden deler man ut paraplyer, mens man trekker dem tilbake andre steder. Det er også viktig å forstå dynamikken i finansmarkedene nå for tida. De færreste banker prises i dag til sine bokførte verdier. Dette er verdivurderinger som oppmuntrer bankene til å slanke balansene sine. Kvitter de seg med utlån frigjøres kapital som blir hel igjen når det tilbakeføres til aksjonærene.
Først panoramabildet globalt.
Landet der bankene nærmest kaster penger ut av vinduet er Kina. Trolig står Kina i dag for verdenshistoriens største kredittboble. Det er mange ulike skildringer av denne unike boble, men den jeg følger er i analysen fra Charlene Chu. I følge henne steg Kinas samlede kreditt fra om lag 25 000 mrd kroner til 300 000 mrd kroner fra 2009 til slutten av fjoråret. Regnskapstall tilsier at 1,5-2,0 pst av dette er misligholdt, men Chu antar sannheten er 20-22 pst. I natt fikk vi nye tall for januar.
Det var ventet en vekst på om lag 1650 mrd kroner i denne måned alene. Fasiten ble om lag 2500 mrd kroner. Verden har aldri sett en så sterk og tapsbefengt kredittvekst før. Gudene vet hvor det vil ende.
Det kinesiske kredittmarkedet er i Harvard Professor Kenneth Rogoffs ord et Damokles sverd over verdensøkonomien.
I Japan og USA er kredittmarkedene langt mer rolige, i hvert fall for de store bankene, som flest har nær nullvekst i sin hjemlige kredittetterspørsel, når en ser bort i fra konsum- og boliglån. Mere drama er det i markedsbaserte verdipapirmarkedene. I USA hvor større bedrifter i hovedsak finansierer seg i verdipapirmarkedene, merker en nå at det er blitt vesentlig dyrere å låne midler enn det var for ett år siden.
En hovedårsak til de økte kredittmarginer globalt er at den amerikanske sentralbank hevet sin signalrente mot slutten av fjoråret. Hevingen ble begrunnet med innenlandske forhold, og i sær arbeidsmarkedet, som gradvis nærmer seg full sysselsetting. Men de burde nok ha tenkt mere på konsekvensene for de globale kredittmarkedene.
Saken er den at om lag halvparten av det verdipapiriserte kredittmarked i USD er utenfor landets grenser. I Europa og Japan er det naturlig nok mange internasjonale bedrifter som låner USD, men også i skjermede næringer i fremvoksende økonomier har USD-lån i senere år eksplodert. Bedrifter som nå gjennomgående har desperat behov for lettelser i sine lånevilkår. Nå får de det motsatte. Bedrifter i Latin Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia må levere inn sine paraplyer akkurat i det hagelstormene hamrer. Verst rammet er naturlig nok råvareprodusenter med store lån.
Mange bedrifter og nasjonalstater rundt omkring i verden har i årene etter finanskrisen lånt mye i troen på evigvarende høye råvarepriser. Priser som nå har kollapset.
Det er her Norge får føle turbulensen i de globale kredittmarkeder. For vi kan skryte av oss selv så mye vi vil, men for internasjonale investorer er fortsatt Norge bare en råvareøkonomi, med bare altfor mange sårbare bedrifter som vil dø, med mindre energiprisene stiger.
Norges Bank har i den senere tid valgt å forholde seg passiv til kreditturoen som tiltok i styrke mot slutten av fjoråret. Kanskje i troen på at problemene bare var midlertidige. Dessverre tok de feil, og på nyåret har kredittmarkeder og råvarepriser sviktet igjen.
I dag fikk vi nasjonalregnskapstallene for 2015. Med fattige ett prosentpoeng i BNP-vekst for fastlandet, var norsk økonomi langt svakere i fjor enn de fleste hadde ventet. Og klart under desemberanslaget til Norges Bank for samme år (1,4 pst).
Det som er virkelig ille i denne oppdatering er den underliggende bruk av arbeidskraft, hvor utførte ukeverk falt for andre kvartal på rad, i årets tre siste måneder. Vi går inn i 2016 med sterkt negativt momentum i det norske arbeidsmarked.
Slike indikatorer er etterslepende og vi må regne med at nedgangen i sysselsettingen kan tilta i styrke utover våren, etter all turbulensen vi har sett i finansmarkedene nå på nyåret.
Jeg hører mange bankfolk si at markedene er for pessimistiske i forhold til realiteter i økonomien. Bare vent , snart snur markedene til det bedre. Markeder vil jo over tid tvinges til å avspeile virkeligheten, ikke sant?
George Soros har imidlertid et godt poeng, forkledd som en teori. Teorien om refleksivitet.
Markeder som er for pessimistiske kan forårsake nettopp de problemene som de i utgangspunktet feilaktig priset inn. Og jo større kredittmarkedene blir, desto mer sannsynlig er det at teorien stemmer.
Dagen startet med en kaffekopp, og med en gjennomgang av hva som ble sagt på næringsministerens møte i går. Spennende temaer ble diskutert med banker og investorer. Men hvor var Norges Bank og Finanstilsynet? Lofotfiske? Alle sammen? Kunne de ikke sendt en saksbehandler i det minste?
Det er i det hele tatt litt merkelig å se at det må en næringsminister til for å kalle inn eksperter til en diskusjon av kredittmarkedene.
Det er ok å for sentralbank og tilsynsmyndigheter å være tilbakelent når det er stille hav, men nå er det full storm i kredittmarkedene. Økonomien og spesielt arbeidsmarkedet var svakere i fjorårets siste kvartal enn de fleste trodde. Nå haster det med handling, fordi disse negative trender fort blir selvforsterkende utviklingstrekk. Jeg håper både sentralbank- og tilsynsfolk tar de nødvendige telefoner for å sikre at de er oppdatert på dagens kredittpraksis.
Det ingen bankmann sa på møtet i går, men som er ganske så åpenbart, er at det ikke lønner seg å låne ut penger til næringslivet i dårlige tider. Årgangen med 2016 lån til næringslivet er svært så tapsutsatt. Når regnet nå laver ned over næringslivet, er det ingen paraplyer å tak i hos bankene.
Og det er slike tider vi er på vei mot – med mindre godtfolk på Bankplassen våkner.
Store rentekutt, lettelser i bankenes kapitalkrav og kvantitative lettelser i form av direkte kjøp av bankenes seniorlån bør komme i løpet av våren. Her er det ingen tid å miste. En liten hjelpeløs kvarting i rentekutt i mars er bare helt utilstrekkelig. Det vil neppe gjøre kredittmarkedene mere gjestmilde for næringslivet, eller hindre stigningen i arbeidsledigheten i å akselerere i tiden fremover.