Landbrukspolitikk 2.0

by | 16. November 2015 | Norsk økonomi

Land og strand farter jeg med Nationen under armen. Får liksom ikke lest den ordentlig i mitt travle hjem. Ute på tur, byr det seg imidlertid bedre lesemuligheter, og mere tid til å analysere.

I forrige uke var jeg på Sunndalsøra, hvor jeg var så heldig å få en guidet tur av Norsk Hydros utrolig imponerende aluminiumsverk. En uforglemmelig dag, hvor jeg lærte denne næringen bedre å kjenne. En næring som har en del til felles med landbruket.

Ikke minst var det imponerende å se de enorme investeringene, nesten ti-millioner per arbeider, som måtte til for å gjøre verket til et av verdens beste.

Tenk det. Norsk Hydro måtte nesten investere like mye per hode som det en moderne bonde krever!

Dette er ikke spøk. For å komme på høyden med dagens tekniske krav og for å kunne oppnå god lønnsomhet, må ofte den driftige melkebonde investere mer enn ti-millioner kroner i maskiner, bygg og anlegg.

Det er ikke rart i at behovet for bønder i Norge faller. Arbeidet rasjonaliseres bort. En trend som neppe blir svakere i kommende år. I Nationen kunne en forleden lese at bare i Møre og Romsdal så legges det ned i gjennomsnitt to gårdsbruk per uke.

Hvor vil det ende? Vel, det er jo et betent spørsmål, hvor de som ønsker sterkere beskyttelse av landbruket også vil hindre en videre mekanisering/modernisering. Småbruk ser ut til å være en dødsdømt driftsform, med mindre utviklingen stoppes. I hvert fall de bruk som fortsetter å leve av kvantum kjøtt og korn levert til samvirkene.

Selv heller jeg til at det ikke er mulig å stoppe automatiseringen av mange landbruksjobber. Maskiner som tar arbeidskraft blir stadig billigere i innkjøp, og nye teknologier som førerløse maskiner og droner kommer stadig sterkere på banen. Noen foreslår å stoppe mekaniseringen, men jeg kan vanskelig se for meg at barn tar over gårder fra foreldrene sine, uten å satse tungt på tipp moderne utstyr.

Nye miljø- og dyrevernkrav bidrar også til å fremtvinge en ny æra. Med enorme investeringsbehov i fjøs for å sikre at dyrene har det bra.

Høyere utdanning på bøndene som kommer til, i forhold til de som faller i fra, gjør også sitt.

I sum vil nye maskiner, låver, og bedre utdanning bidra til å fortsette å heve produktiviteten til den gjennomsnittlige bonde. Et økt utbytte av standardmat, med jevn god kvalitet, som trolig vanskelig kan tas unna av norske husholdninger. Behovet for bønder vil derfor falle etter hvert som deres produktivitet øker, i hvert fall i det tradisjonelle standardiserte massemarkedet.

Dermed må småbrukene dø – NOT.

Men, de MÅ gjøre noe annet enn å produsere standardprodukter for massemarkedet, skal de overleve.  Gjøre ting småbruk gjør bedre enn nær sagt de fleste andre konsern. Konsern? Ja du leste rett, jeg vil ikke sammenligne et gårdsbruk med en bedrift, men heller med et konsern som gjør mange ting samtidig.

For saken er den at norske gårdsbruk kan brukes til så mangt. Og jo nærmere du ligger en storby, desto mer lønnsomme aktiviteter kan en finne på. Kort reist mat, gjerne delikatesser, er i vinden som aldri før. Arealer lagt ut til hobbydyrkere blir stadig mer etterspurt, jo mer urbanisert den norske befolkningen blir. Alskens tjenester, som hestehold og snømåking, kan ytes.

Mye kan også gjøres for å bedre kvaliteten på mat. Igjen med Nationen som kilde, kan en lese om konseptet ‘Kyllinggården’’, som har maktet å droppe bruk av medisiner og antibiotika i produksjonen av kylling, til bare marginalt dyrere produksjonskostnad enn de tidligere dopa fjærkre hadde.

Mulighetene er mange. Det blir hverken flere aluminiumsstøpere på Sunndalsøra eller flere heltidsbønder som driver små skala i årene som kommer. Det er ingen krise. Utvikling kalles det!

Krisen er at vi ikke klarer å finne på nok spennende nye aktiviteter å ta tak i. En ny landbrukspolitikk må ikke forsøke å gjøre det bøndene allerede gjør, enda mer effektivt. Da vil jo behovet for bønder bare falle ytterligere.

En ny landbrukspolitikk, kall det gjerne LANDBRUKSPOLITIKK 2.0, må finne frem til nye varer og tjenester som Norges tallrike gårder kan skape.

Kanskje på tide å lansere ‘flyktningegårder’?

Kategorier

Siste innlegg