Av alle de Nobelprisene Norge noensinne har gitt, er det en i sær som varmer. Professor Liu Xiaobo fikk Nobels Fredspris for sitt arbeid til støtte for rettvishet og demokrati i Kina, til norske politikeres og norsk næringslivs store forferdelse. En modig pris, som var den beste gave lille Norge kunne gi 1, 3 milliarder mennesker i Midtens Rike.
Den beste gave, sier du? Er det ikke bare dumt å belønne en oppvigler som kan forstyrre verdens-historiens største økonomiske mirakel? Et mirakel som hardt arbeidende kinesere har jobbet utrettelig for?
Ja, det går an å si ‘både og’. For det moderne Kina er et vakkert prisme som kaster så mange farver. Vår tids industrielle mirakel. Et regime som har maktet å løfte hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom. Teknologisk fremgang har det også vært. Hardt studerende kinesiske studenter vinner frem på stadig nye områder. I høst vant Kina nok en gang en Nobelpris, denne gang ved Tu Youyou for medisinske gjennombrudd.
Likevel står Kina nå i stampe. Mye av diskusjonen i makromiljøer i høst er om hvor vellykket den kinesiske omstrukturering fra en investeringsdrevet til en konsumledet oppgang blir. Det man egentlig burde diskutere er hvordan man går fra en uredelig økonomi til et ærligere samfunn, slik at man får forløst all den kreative kraft som denne stadig bedre utdannete befolkning innehar.
Ta miljø, eller selveste Airokallypsen.
I disse dager kveles store områder av Nord-Øst i Kina i luftforurensing. En forurensing som er så sterk at flyavganger må innstilles fordi sikten er for dårlig. Kulde med økt bruk av kull, og bønder som svir av oppsamlet høy og gress, skal sies å være blant årsakene. Men det kan også være at bedrifter underrapporterer sine utslipp. Slik at de offisielle mål nås. Selv når ulovlige utslipp oppdages fortsetter de. Korrupsjon er jo svært så utbredt på alle nivåer av Kinas offentlige sektor.
Blir du først vant til å lyve, kan det fort bli en vane. I et tidligere liv var den kinesiske statsminister Li Keishang tydelig på hvor lite fornuftig det var å fokusere på BNP-statistikk. Tall som var innsamlet og bearbeidet av lokale ledere, som ville vise hvor flinke de var. Nå som han er statsminister, har imidlertid pipa fått en annen lyd. Nå er det om å gjøre å treffe offisielle mål – koste hva det koste vil. Tallene er fortsatt ikke til å stole på, men det er enklere for en statsminister å akseptere galskapen, enn å reformere systemer med millioner av ansatte.
Reformer som krever at Kina angriper den bøyg som plager de fleste aspekter av samfunnet. Men mer om det senere.
Rettssystemet og vern av opphavsrett blir selvfølgelig også lidende i en slik verden. Derfor er den tryggeste vei for den økonomiske strategi å fortsette å pumpe ut halvfabrikata og enklere industriprodukter til resten av verden. Koste hva det koste vil.
En strategi som imidlertid ser ut til å gi stadig færre vekstimpulser til kinesisk økonomi, og med stadig mer forurensing som resultat.
Finanssektoren kunne ha vært en sunn vekstdriver, fordi den raskt aldrende kinesiske befolkningen åpenbart har behov for langt flere, og bedre, finansielle tjenester etter hvert som den blir rikere, og mer velutdannet. Nye pensjonsløsninger tvinger seg frem for en befolkning som fortsatt klamrer seg til et utilstrekkelig offentlig velferdssystem.
Løsningen på alle disse problemer ligger i å innføre mer frihet. Frihet til å si hva du vil, stemme frem demokratiske løsninger, og stevne de som bryter loven for frie og uavhengige domstoler.
Bare tenk: Kreative mennesker ville kunne diskutere sine beste idéer fritt. Folk som oppdager korrupsjon vil kunne si i fra. Regnskaper og finansielle produkter blir til å stole på. Bedrifter som forurenser kan avsløres, og bli førstesidestoff i avisene.
Tar en skrittet fullt ut og innfører almen demokrati blir det også lettere å kvitte seg med korrupte politikere.
I sum: Frihet til å tenke, og handle, innenfor et veldefinert lovverk som håndheves av frie rettsinstanser er den beste vekstmedisin det moderne Kina kan få. Fritt flytende informasjon om politikk, økonomi, kulturliv og finansielle spørsmål er ikke bare en mirakelkur. Den er så og si gratis. Ikke trenger du store byråkratier som skal avsløre lovbrudd. Det makter befolkningen selv å gjøre ved egeninnsats. Man slipper dessuten det store overvåknings- og strafferegime for alle som er opposisjonelle.
Dessverre er det mye som tyder på at utviklingen går i feil retning, med stadig mer sensur og økende frykt for å havne i fengsel i de samfunnslag som liker å tenke fritt.
Jeg vet ikke hva makthaverne i Beijing tenker, men det å videre føre og ytterligere konsolidere kommunistpartiets maktposisjon gir neppe noen sunn økonomisk utvikling over tid.
Manglende frihet er en bøyg som må angripes. Og enn så lenge velger de kinesiske styremakter å forsøke å gå utenom. De forsøker å finne en egen vei, som ingen andre tidligere har maktet med hell.
Trolig høster kinesiske toppledere de samme slette resultater, som ble Peer Gynts skjebne til del.