Noen kommentatorer liker ikke at jeg bruker ordet krise om utviklingen i det kinesiske samfunn. Noe som kan synes pussig i og med at:
- Det er overskuddstilbud av boliger, samtidig som det bygges om lag 20 pst mer enn det årlige behov skulle tilsi. De som ikke kaller det å ha 20-40 millioner tomme boliger for en krise, bør være konsistente nok til å gi subprimekrisen i 2006-2007 rosende omtale.
- En gjeldsgrad hos publikum på over 200 pst av BNP, som øker i forrykende takt; 10-15 prosentpoeng i året. OK, Bloomberg beregner at netto tilganger er på 900 pst av BNP, men gjelden vokser raskt.
- En aldrende og fallende yrkesbefolkning. Litt uenighet er det om hvor raskt det går, men offisielle tall tilsier at det ble 3,7 millioner færre potensielle arbeidere i fjor. Lignende utvikling ventes i år. Et fall som vil akselerere etter 2018 da de store sekstitallskullene begynner å gå av med pensjon.
- En politisk krise, hvor makthaverne heroiske forsøk på å sentralisere makten til en liten gruppe mennesker, stramme inn på ytringsfriheten og kaste utallige funksjonærer i fengsel grunnet korrupsjonsmistanke, leder til at det meste av reformarbeidet for å modernisere økonomien stopper opp. Lite nytt kom ut av elitens møter i Beidahe i år. Vi får vente til den nye fem-års planen kommer i oktober, for ny informasjon.
- En kommunal krise, der hvor gjeldsoppbyggingen i regionene og byene forsøkes håndteres ved å begrense deres låneopptak. Staten har allerede satt av tusenvis av milliarder av kroner for å dekke kommunale tap. Mere skal det bli.
- Fallende nye kredittfinansierte investeringer kaster lite av seg.
- En børskrise hvor millioner av mennesker mistet alt de eide, da de ble av lokket myndighetene til å investere på Shanghai-børsen rett før børsverdiene kollapset. Så langt har myndighetene brukt 236 mrd USD på å holde børskursene oppe (skal en tro Goldman Sachs).
- En pensjonskrise hvor dagens pensjonsinnbetalinger i offentlig sektor ikke dekker opp for utgiftene, noe som forverrer pensjonssystemets akkumulerte underskudd, allerede motsvarende 67 pst av BNP.
- Miljøkriser, i flertall. Elvene ødelegges og luften er forpestet. Havnene er overlesset med giftige kjemikalier, noe som hadde tragiske følger for innbyggerne i den viktige havnebyen Tianjin, hvor om lag 250 mennesker nylig døde i en serie kjemiske eksplosjoner. I Beijing borer de kilometer dype brønner for å få tak i rent vann.
Vel, kanskje jeg overdriver en smule, og det mye bra i Kina av i dag. Vårruller, militære parader og hyggelige mennesker. Men det er bare å rope SPADE: Kina er i krise.
For verdensøkonomien er det unektelig en utfordring at Kina har store problemer, på mange forskjellige områder, uten noen enkle grep som kan løse dem, annet enn ved hjelp av strukturreformer som de sliter og strever med å få til.
Stimuli trengs for å trå vannet, men nye toglinjer, rentekutt og sprenging av fjell kan bidra til å holde BNP-veksten midlertidig oppe. Det som økonomien imidlertid trenger er strukturelle grep:
Refinansiering av lokale myndigheter og banker. Privatiseringer, åpning for utenlandske eiere i næringslivet og en markert lavere valutakurs for å hindre deflasjonen i industrien å spre seg. Får de det til? Denne artikkel reiser like mange spørsmål. som den gir svar.
Oppsummert må Kina slutte å kaste bort godtfolks sparepenger på meningsløse investeringer.
En kul video som viser omstilling i praksis ser du på wsj.com.
I mangel av strukturreformer, gjør kinesere som folkeslag flest nu for tiden, sparer mer og søker seg en svakere valutakurs. På samme måte som for europeere, er det bedring i utenrikshandelen som skal gi Kina økt økonomisk vekst, inflasjon og sunnere finanser,
Kinas handelsoverskudd skal i årene fremover ikke gjøre annet enn å øke, etter hvert som Kinas lave økonomiske vekst, og svakere valutakurs vil gradvis svekke importen, og øke eksporten. Også endringer i globale priser øker Kinas tilgang til sparemidler og andre lands underskudd. Fallet i råvareprisene fra i fjor til i år, antas å ha bedret Kinas handelsbalanse med 100 mrd USD per år.
I går snakket jeg om hvordan Euro-sonen plages av strekk i laget hvor rentene må holdes lave av strukturelle grunner, høy gjeldsgrad og svak kredittverdighet i perifere land.
Europeernes (eksklusiv Storbritannia) samlede overskudd på driftsbalansen, og dermed deres årlige internasjonale finansielle sparebehov, vil utgjøre omlag 500 mrd dollar per år i overskuelig fremtid.
Kinas overskudd er om lag like store, eller større.
I natt fikk vi vanvittige tall for handelsbalansen i august.
Importen var ned dramatiske 14 pst i verdi fra samme måned året før. eksporten falt også, men med et fall på 6,3 pst. Handelsbalansen for august alene viste et overskudd på om lag 57 mrd amerikanske dollar, eller en årlig rate på 700 mrd!
Så hvem er det, som skal stå for denne samlede drøye trillionen dollar per år i motsvarende underskudd i sin utenrikshandel?
Mer om det i morgen.