Ikke din pappas konjunktursykel

by | 21. September 2015 | Internasjonal økonomi, Renter og valuta

Fatter’n jobba noen år i Det Internasjonale Pengefondet (IMF), hvor han arbeidet med masse lærde folk som visste mye om mangt. Hovedkontoret i Washington DC var i det hele tatt en stor samling kollektiv visdom om verdensøkonomien.

De hadde det som var tilgjengelig av info om den globale økonomis funksjonsmåte, dens styrker og svakheter. Ganske sikkert er, og var, IMF den institusjon i verden, som kollektivt har mest kunnskap om hvordan verden er skrudd sammen økonomisk.

Forventningene var derfor store da avdelingssjefen til min far, skulle oppsummere sine erfaringer – i det denne ekspert på internasjonal pengepolitikk gikk av med pensjon i 1980. Et spennende foredrag jeg har tatt vare på. Et foredrag om verdensøkonomien, og IMFs store kunnskaper om konjunkturforløpet, med den nedslående tittel:

WILL WE EVER LEARN?

Det er mange spørsmål som reiser seg når sentralbankene i disse dager prøver seg frem med pengepolitiske endringer. Endringer som kan utkrystalliseres til spørsmål om hvor billig penger skal måtte bli for å holde en gjeldsfinansiert vekst i gang.  

USA har et par positive elementer som tilsier økte renter, en BNP-vekst nær det normale, og forventninger om at inflasjonen tar seg opp på et par års sikt.

Men i motsatt retning trekker det at inflasjonen er meget lav, den amerikanske dollar usedvanlig sterk, og de fremvoksende økonomier sårbare for uro i kredittmarkedene for dollar.

Vanskelig å veie de ulike elementene opp mot hverandre, men ikke hvis du er skeptisk til at det mulig å være sikker på noe som helst. Da er det enkleste å ikke gjøre noe. Hvilket den amerikanske sentralbanken  også gjorde ved sitt rentemøte i forrige uke: NOTHING.

‘Will we ever learn? – foredraget fra 1980 er en klar advarsel til prognosemakere om å bli for sikre på hva fremtiden kan bringe. Ikke at fornuftige advarsler fra de lærde kan stoppe meg fra å være skråsikker. Her er noen kommentarer fra konjunkturrapporten til Eika Gruppen som kommer neste uke:

Hvis årene frem til finanskrisen var kjennetegnet av OECD-landenes lånefest, og årene deretter av de fremvoksende økonomiers sterke gjeldssetting, vil ‘de syv magre år’ 2016-2022 måtte klare seg uten noen klar og tydelig stimuli fra global gjeldsoppbygging.

Fortsatt vekst i verdensøkonomien fordrer da at pengepolitikken globalt er tilstrekkelig stimulerende til at spare- og lånebalansene globalt får likevektsrenter som er konsistente med positiv global BNP-vekst. For de store økonomier antas en slik likevekt å kreve vedvarende nullrenteregimer – ut hele prognoseperioden.

Saken er den at verdensøkonomien av i dag preges av lav økonomisk vekst, fallende varepriser og høye gjeldsbyrder i de fleste land. Uten minimerte renter, og nye program for kvantitative lettelser, faller ting litt sammen både her og der. Derfor er de globale kredittspreadene på vei ut.

Et av de mest interessante poengene med vedvarende lave dollarrenter, er at det åpner for rentekutt og valutakursjusteringer i så ulike land som Russland, Korea, Israel, Nigeria og Brasil. Mange nevnt, flere glemt. Verden får heldigvis mye pengepolitisk stimuli i høst.

Ikke at det blir så mye kredittvekst av disse kuttene, fordi de fleste av disse land, og mange fler, nærmest drukner i gjeld de allerede har opparbeidet. Men nye rentekutt, og andre stimuli, vil hindre konkurser, og nye store tap for den globale finansnæring.

Økningen i kredittspreader fortsetter i skrivende stund i de globale finansmarkeder, mens vi venter utålmodig på nye lettelser i pengepolitikken.

Verden savner i disse dager en ny tager av store mengder gjeld. Gjeld som kan brukes til å kjøpe enorme mengder varer, slik at fabrikkene i verden kan opprettholde sin kapasitetsutnytting, og dermed sine arbeidsstyrker.

Norge er et land som kan tåle sterk gjeldsoppbygging. Ikke at det hjelper så mye på global BNP, men kongeriket er rikt, og har beholdt en ‘happy go lucky’ forbrukskultur. Vi kan ta en ny lånefinansiert fest! Senkes renten nok, vil gjeldfinansiert vekst trolig komme, også til oss. Men så gjør også gjeldsutfordringene.

Så hvor står Norges Bank i denne avveining?

Vel, denne uke har ikke sentralbankfolket så mye valg. Bare for å trå vannet må de kutte. Den globale uro er kommet til Norge. Intet å gjøre med det.

Norske banker, uten unntak, finansierer seg dyrere i dag enn de gjorde i sommer. Setter ikke Norges Bank ned sin foliorente i høst, er det ganske sikkert at bankene må sende ut brev om renteøkninger før jul. Og en renteoppgang før jul, vil bidra til å sette fart på den allerede sterke forverringen av det norske arbeidsmarkedet.

Faktum er at selv om Norges Bank KUTTER, blir det trolig INGEN KUTT i lånerentene for folk flest.

Selv etter en nedgang i sentralbankens innskuddsrente, vil norske banker finansiere seg dyrere enn de gjorde på en godværsdag i sommer.

Gitt at rentene neppe vil falle før jul, vil arbeidsledigheten fortsette å stige i dagens tempo (500-1500 personer per måned) også etter et rentekutt i sentralbanken. 

Det må sterkere lut til enn et kutt på et kvart prosentpoeng, hvis den norske sentralbanken ønsker å stimulere økonomien ved hjelp av kredittmarkedene. Et stort hvis.

Norske husholdninger har allerede en gjeldsgrad på 200 pst, og en gjeldsvekst som har skutt i været til 6,5 pst som årlig rate, selv etter at arbeidsmarkedet har forverret seg. Nye rentekutt som monner, vil kunne hjelpe økonomien, men prisen er og blir høyere gjeldsgrad.

Oppsummert står Norges Bank ved et veiskille som både har likheter og forskjeller fra andre lands erfaringer før og nå.

Likheten er at det eneste virkemiddel Norges Bank har for å dra opp den økonomiske veksten og få flere i arbeid er å kutte rentene slik at gjeldsgraden kan øke.  Norge er et av få land som enda kan vokse på denne måte. Men sentralbanken må da akseptere at vi blir like forgjeldet som våre naboland.

Vi er også annerledes enn de andre.  I dag kreves det et rentekutt for å opprettholde dagens priser i de norske kredittmarkeder. Status Quo for lånebetingelsene til brede lag av det norske folk krever et rentekutt fra Norges Bank i høst. Og jo lenger det drøyer med kutt, jo verre vil arbeidsmarkedet bli, og desto mer må de kutte på nyåret.

Faren for vår sentralbank er jo at hvis den ikke kutter sin signalrente, kan forverring av kredittmarkedene i Norge blir selvforsterkende.

Hvis sentralbanken gjør ingenting, tvinger den norske banker til å øke sine utlånsrenter i en veldefinert lavkonjunktur. Da er det åpenbart at tapene i bank og finans vil akselerere, om enn fra ekstremt lave nivåer. Tap som bankene må kompensere med økte utlånsmarginer til sine kunder. Behovet for store kutt i renta blir da prekært.

Ikke godt å vite hvor dette ender, men sannsynligheten for at også Norge, før eller siden, ender opp med minimerte renter, har økt i de første uker av det som ser ut til å bli en turbulent høst.

 

 

 

 

 

Kategorier

Siste innlegg