Det er duket for rentemøte neste uke her på berget, og et kutt i Norges Bank sine renter er bankers, eller rettere sagt det beste stalltipset jeg har.
Dessverre er det ingen grunn til å tro at kundene vil merke en kvarting i kutt fra Olsen-banden, da kredittmarkedene har strammet seg til, noe som gjør bankenes innlån dyrere. Med en stigning i fundingkostnader på langt mer enn den varslede kvartingen som sentralbankens foliorente trolig settes ned.
Vi har nå en kreditturo som trolig vil tilta i styrke utover høsten.
Saken er den at siden i sommer har det utviklet seg en betydelig uro i de globale kredittmarkeder. En uro som får folk til å lure på hvordan Norges største banker klarer brasene. Det såkalte høy-rentemarkedet har hatt en særs svak utvikling, men også for vanlig bankfinansiering er prisen på fleste løpetider økt med en kvart prosent eller mer siden de laveste marginene vi så tidligere i år.
Aksjemarkedene merker at mange bedrifters obligasjonsgjeld er nedpriset, noe som også smitter over på bankene. Aksjekursen til SR-Bank motsvarer nå bare 70 pst av bokførte verdier, og DNB-aksjen har falt hardt i senere tid.
Løp og kjøp, eller?
Jeg er litt overrasket over utviklingen, da jeg ikke så at koblingen mellom fallet i energipriser (både olje, gass og elektrisitet), og hvilke ringvirkninger det kunne ha for de norske kredittmarkedene, kunne komme allerede i høst. Og verre kan det bli.
I klartekst: Uten en bedring i energi- og andre råvareprisene vil kredittspreadene globalt, også for norske banker, vanskelig kunne gjøre annet enn bare stige og stige.
Dette er en ny kanal for hvordan oljeprisfall rammer norsk økonomi. Ikke bare blir våre inntekter lavere, og antall ansatte i oljebransjene går ned, men norske banker må også betale mer for sine innlån, som følge av det norske kredittmarkeds sterke eksponering mot oljemarkedet.
Det var Financial Times sin eminente analytiker Izabella Kaminski som satte meg på sporet. I hennes grundige kommentar av en rystende oljeanalyse fra meglerhuset Goldman Sachs, som ble publisert mot slutten av forrige uke, påpeker hun at overinvesteringene i oljebransjen også er en kredittsak.
Kanskje hennes mest oppsiktsvekkende opplysning (hentet fra BIS) er at det globale kredittmarkedet for olje- og energirelaterte kreditter er på 2500 milliarder dollar. Øvrige råvarer, motsvarer ”bare” 1500 milliarder dollar i samlet kredittmengde.
Tapene på disse obligasjonene, kredittlinjene og banklånene, er trolig enorme, og ganske godt spredt over kloden, skal en tro gårsdagens Financial Times.
I dragsuget av oljekredittenes grusing, er det fare for at flere land slår følge med Brasil, som jo er vei til å bli nedgradert til søppelstatus. Russland, Sør-Afrika og en rekke OPEC-land, kan også risikere å se sin kredittverdighet bli nedgradert i tiden fremover. Faller de til søppelstatus, vil de trekke med seg mangen lokal kreditt i privat sektor.
Nå som kredittspreadene går ut globalt, er det all grunn for sentralbankene til å søke nye stimuli, ikke legge grunnlaget for renteøkninger. Skulle den amerikanske sentralbanken øke sin utlånsrente ved sitt rentemøte i morgen, ser vi trolig ny utgang i kredittspreader, med åpenbar fare for nye børsskjelv.
Den nye kreditturoen gjør sitt til at det blir stadig viktigere for Norges Bank å kutte sin signalrente til uka.
Et kutt på et kvart prosent i foliorenten, til 0,75 pst, må til bare for å oppveie den senere tids økning i kredittspreader i det norske interbankmarkedet.
Selv om Norges skulle kutte, kan faktisk bedriftene oppleve at deres lånerenter ikke faller. Regningen for bankenes stadig dyrere innlån må i siste instans havne hos bankenes kunder. Fortsetter bankenes innlån å bli dyrere, kan til og med bedriftenes gjennomsnittlige lånerente, bli økt mot slutten av året. Og det selv etter et kutt fra Norges Bank.
Boliglånene er mer skjermet for kreditturo, da de finansieres i stor grad gjennom særskilt sikre bankobligasjoner. Men kniper det for bankenes samlede inntjening over tid, må bankene også her søke å øke inntekter.