– Det er ingen krise i Norge, sa statsminister Erna Solberg forleden.
Hørtes kjent ut, dette med å slå fast at ‘nu går det så meget bedre!’
Statsministerens ord fikk meg til å legge ut på en sentimental reise tilbake i tid. En reise inspirert av at forbrukernes tillit til fremtiden nå er på samme nivå som den var under den store økonomiske krisen på 1990-tallet. Ja, krisen har ikke nådd norsk næringsliv, men den forventes å være på vei.
Om ikke regjeringen har fått det med seg, er i hvert fall forbrukerne klar over hva som venter. De har jo vært i gjennom et oljeprisfall før.
Her er noen perspektiver fra Økonomisk Utsyn, skrevet januar 1987, altså året etter at oljeprisen hadde kollapset:
Den viktigste enkeltbegivenhet i 1986 var fallet i olje- og gassprisene. Prisfallet reduserte isolert sett disponibel realinntekt for Norge med hele 9 prosent og sto for mer enn halvparten av svikten i utenriksøkonomien. Lønnsomheten i oljevirksomheten ble vesentlig redusert, men er fortsatt klart bedre enn i det meste av norsk næringsvirksomhet for øvrig.
Dette gir seg uttrykk i at selv om oljerenten, dvs. den meravkastning olje- og gassutvinning gir Norge som nasjon utover normal faktoravlønning, ble mer enn halvert i 1986, utgjorde den likevel nær 5 prosent av bruttonasjonalproduktet. Oljevirksomheten er fortsatt en grunnpilar i norsk økonomi.
Oljeprisfallet i 1986 har først og fremst lært oss at oljeinntektene er usikre og at det på kort tid kan skje svingninger nedover langt utover de usikkerhetsmarginer som har vært antatt tidligere.
Høres kjent ut?
Den gang forsto vi ikke omfanget av endringene vi måtte i gjennom. Privat konsum i 1986, altså det året oljeprisen kollapset, vokste med gode fem prosentpoeng. Jappetida fortsatte å rulle lenge etter at oljeprisfallet hadde gjort oss fattige.
Crisis? What crisis? What, here in Norway?
Som utenlandske analytikere påpeker ,så har vi så mye mere penger nå, enn vi hadde den gang, og mye mer enn våre stakkars naboland har. Alt løser seg vel da?
Erfaringene fra land med mye penger, som i tidligere år skulle ‘gå fra særstilling til omstilling’, er ikke oppløftende. Da boblen sprakk i Japan, var rentenivået på om lag 6 pst, valutareservene enorme og det var overskudd på statsbudsjettet.
De japanske banker var blant verdens mektigste, og gadd ikke spørre og grave for mye hos kundene som måtte ha problemer å betjene sine lån.
Hvorfor skulle bankene bekymre seg? Den japanske stat hadde jo så mye penger!
Men all rikdommen hjalp ikke. Den offentlige sektor kastet inn enorme beløp for å stimulere økonomien. Bank of Japan senket rentene til null. Bankene ga bedriftene avdragsutsettelse, før de til slutt fikk nye lån, til å dekke rente og avdrag. Men alt var forgjeves. Japan kom seg ikke ut av krisen.
Kanskje var problemet at japanere hadde for mye penger til at landets myndigheter kunne tvinge i gjennom dyptgripende reformer av samfunn og næringsliv?
Korea som fikk sin krise i 1998, hadde ikke denne pengefordel, eller handikapp, om du vil. Landets valutareserver var helt bunnskrapte. De store industrikonsernene, chaebolene, måtte omstille seg eller dø. Og det umiddelbart.
Sentralbanken samlet inn gull for å bygge opp valutareservene. Stolte kvinner ga gråtende fra seg sine bryllupsringer for å berge landets finanser. Alle koreanere hjalp til, da det gjaldt som mest. Pussig nok fikk industrien en ny giv, med alle mann til pumpene.
Kanskje det var nettopp mangelen på kontanter som gjorde at Korea kom voldsomt tilbake, mens Japans tapte ti år, ble etterfulgt av et nytt. I dag er koreanske Samsung gigantisk, mens det tidligere så dominerende Sony svinner hen.
Jeg hadde en drøm forleden hvor jeg mintes daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, som sa at oljeprisen hadde falt så mye at nå var det krise i landet. En krise hvor vi alle måtte ta oss sammen, og jobbe i fellesskap i et solidarisk forsøk på å rette opp norsk økonomi. Solidaritetsalternativet het det den gangen.
Merkelige greier. Uvirkelig i dag. Tenk at en statsminister kunne snakke slik.
Kanskje ville det vært en idé å tromme sammen alle politiske partier, partene i arbeidslivet, miljøvernere, representanter fra flyktningenæringene og sentralbanksjefen, i et forsøk på å berge industrien?
Ja, he-he, dette er ikke realistiske forslag, bare drømmerier.
For det er jo ingen krise i landet. Riktignok er det færre nordmenn som er i arbeid i dag enn i 2008, men hva gjør vel det ? Vi har jo penger!
Hva så om Norges statsbudsjett fra og med neste år gå med underskudd. Et underskudd som bare vil øke i årene som kommer. Men slapp nå bare av, vi har jo penger!
Skjebnen er ikke nådig. I årene fremover venter nye utfordringer.
Inntektssiden er truet av nye oljeprisfall hvis utviklingen i Kina går fra vondt til verre.
I 2018 skrus et av Europas største atomkraftverk på i Finland. Det nordiske el-marked vil drukne i overskuddskraft. Mange av våre egne investeringer i kraftverk blir da overflødige.
I 2019 er Johan Sverdrup i produksjon, og en ny verftskrise står for tur.
Krisen er kanskje ikke her allerede, men det er all grunn til å forberede seg på den. Noe må vi da ha lært av 1986.