I Hebei-provinsen i Nord-Øst Kina , et av verdens mest forurensede områder, ligger det nå an til en omfattende konkursbølge, som følge av at et garantiinstitutt for sparemidler er insolvent. Beløpene som er tapt, er betydelige, anslagsvis 60-65 mrd kroner, skal en tro meldingene som går på nettet.
Men det er bare toppen av isfjellet.
Som jeg konkluderte i en tidligere blogg er det ganske opplagt at Kina skjuler enorme tap i sine banker og øvrige finansinstitusjoner. Sterk kredittvekst, dog uten økning i verdien på industriens omsetning, men med børsfall og nedgang i eiendomsverdier, tilsier at noen har tapt veldig mye penger. Trolig tusenvis av milliarder av dollar.
Så hva kan en gjøre?
Det er her Hebeis tragedie blir ganske så interessant. Det er en utbredt oppfatning blant kinesiske investorer at staten, styrt av Kommunistpartiet, skal rydde opp i de fleste problemer som måtte ramme investorer. Enten tapene måtte komme i eiendom, eller på børsen.
Et populært spareprodukt har vært såkalte Wealth Management Products (WMPs), som i hovedsak pakker sammen en haug med usikre kreditter, for så å posisjonere det ut til småinvestorer. De minner en god del om de strukturerte kredittprodukter som var populære i vesten i tiden før finanskrisen. Det er om lag 25 slike produkter som nå veltes av at garantinstituttet i Hebei ikke kan gjøre opp for seg.
Det er uhyre viktig at staten her rydder opp. Noe tap må selvfølgelig påføres investorene, ellers er de troende til å kjøpe flere nye konkursutsatte spareprodukter. Likevel må det meste av hovedstolen dekkes av staten. Det dreier seg om vanlige menneskers sparepenger, og sjokket ville bli stort hvis de måtte bære brorparten av tapene.
En kan selvfølgelig undres over at Kommunistpartiet har tillatt salget av slike råten spareprodukter, til og med gjennom statlige banker, men gjort er gjort. Nå må man rydde opp.
Kineserne har hastverk, akkurat slik vestlige regjeringer slet i 2009, etter at finanskrisen var et faktum.
Løsningen på de vestlige problemene den gang var:
- ZIRP, minimering av sentralbankrenter
- Rekapitalisering og reform av bankvesenet
- Mere dereguleringer og privatiseringer
- Sosialisering av tapene, hvor gjeld i praksis ble overført fra den private til den statlige sektor
- Ny fart i aksjemarkedet, slik at det også ble lettere å gjennomføre pensjonsreformer
De fleste regjeringer i vesten valgte ulike elementer fra denne menyen i årene etter finanskrisen i 2008. Kineserne gjør klokt i å forsyne seg så mye som mulig fra de ulike rettene.
Men vil de forfølge en klok politikk?
I år har tempoet i reformarbeidet gjennomgående vært skuffende. Mange reportasjer, inklusive denne fra dagens Financial Times kan fortelle om hvordan Kinas ledere i Beijing rives mellom ønsket om markedsøkonomi og større frihet vs. Kommunistpartiets behov for å beholde sitt maktmonopol.
Hebei-provinsen, som omkranser hovedstaden, blir her en viktig prøvesten. Klarer de ikke rydde opp her, kan pessimismen i befolkningen spre seg, og bli selvoppfyllende.
Hva blir prognosen?
Aner ikke hvordan det ender, men ganske sikkert blir det verre før det blir bedre.
Mange roper på mere stimuli i form av rentekutt og økte offentlige utgifter, men de viktigste tiltakene som skal gi fornyet optimisme i markedene er:
- Sletting av gjeld, sosialisering av tapene, statlige kapitalinnsprøytninger i bankene osv.
- Frihet. Markedsreformer og privatiseringer som monner.
Får vi ikke en fornyet reformiver i Kina, er både kineserne, og alle oss andre, ille ute.