De fleste analytikere, inklusive undertegnede, var overrasket over hoppet i norsk inflasjon for juni, som ble på offentliggort fredag. Nå er både 12-måneders veksten for samlet inflasjon +(2,6%), og for kjerneinflasjonen (+3,2), over målet på 2,5 pst. Der blir de nok liggende de nærmeste måneder.
Bør ikke renta da heves? Nei, fordi inflasjonshoppene i hovedsak skyldes engangseffekter, akkurat i det konjunkturene svikter innenlands. En nedgangskonjunktur som blir forsterket som følge av disse tall.
Det kan høres litt merkelig ut, at økt inflasjon varsler svakere konjunkturer, men bare se på Japans erfaringer. For noen år tilbake satte den japanske regjeringen inn sitt reformprogram. ‘Abenomics’ som det ble kalt, til ære for statsminister Shinoze Abe.
En av de viktigste virkemidlene i Abenomics var rentekutt og et valutakursfall på om lag 20 pst i løpet av få måneder. Ikke helt ulik det Norge har hatt de siste tre år.
Bedriftene jublet, NIkkei-børsen bykset avgårde, og konsumpriser, som i mange år hadde vist en fallende tendens, steg. Prisene på både importvarer, og goder fra de innenlandske bedrifter, som slet med konkurranse fra utlandet, gjorde et hopp. Eksporten økte, men konsumet var ekstremt svak rett og slett fordi økningen i inflasjonen ikke ble motsvart av lønnsvekst fra de nyrike japanske eksportbedriftene. Mannen i gata fikk i sum lavere kjøpekraft.
Det samme kommer til å skje i Norge. En inflasjon på tre-tallet, mens lønnsveksten er på to-tallet, tilsier at konsumveksten i Norge fremover blir meget svak. Mange hyggelige mennesker vil miste jobbene sine. Færre nyansettelser vil det også bli, hvis det skulle vise seg at privat konsum skuffer.
Noen vil si at folk kan opprettholde sitt forbruk ved å redusere sin sparerate, men ser en bort i fra pensjonssparing og boliginvesteringer, er det ikke rare sparerate å ta av. Tvert imot har vi i Norge i dag mange lavtlønnede arbeidere, og småbarnsfamilier, som allerede bruker mer enn de tjener. Og det før inflasjonshoppet i sommer.
Et rentekutt vil hjelpe denne gruppen fordi mange her er i etableringsfasen med store lån.
Norsk økonomi vil få et økende behov for stimuli i tiden fremover. Før inflasjonshoppet slet vår viktigste næring, oljebransjen, med store utfordringer. Utsiktene er ikke blitt bedre i løpet av sommeren all den tid oljeprisen er på vikende front. De langsiktige oljeprisene fortsetter også å falle. Det ligger derfor an til negative vekstbidrag til resten av økonomien. Derfor er det behov for andre vekstimpulser, men det blir ikke lett. Nå skal også husholdningene få slite.
Da gjenstår det bare offentlige sektor, og våre tradisjonelle eksportnæringer som kilder til vekst. Man kan si mye rart om mottaket av syriske flyktninger, men det ser ut til å være bra timet rent konjunkturelt.
Men Norges Bank må bære tunge bører i flere år fremover. Tyngre i dag enn de var før inflasjonstallet, en tid da en kunne være relativt optimistisk på privat konsum. Siv Jensen vil gjerne hjelpe til, men statsfinansene er heller ikke hva de engang var. Vi kommer derfor til å trenge mange rentekutt i tiden fremover.
Du er kanskje forvirret. Skal ikke rentene opp når prisene stiger? Jo, hvis det trekker lønnsveksten opp til ubehagelige høye nivåer. Det er ikke utsikter til at dagens lønnsvekst (2,5 – 3,0% pa) vil rikkes av inflasjonstallene. Sommerens inflasjonshopp fungerer i så fall som en ekstra skatt på husholdningene. Derfor er det et større behov for rentekutt, etter at inflasjonen bykset av gårde, enn det var før da inflasjonen var lavere.
Selv når Norges Bank treffer origo, hvilket synes å være rentas uunngåelige endestasjon, blir det vanskelig å få en tungt forgjeldet husholdningssektor til å slå stiften. Lønnsveksten vil holde seg lav i mange år fremover.
Bare se på Japan. Der er det ingen rentehevinger på horisonten, selv etter at Abenomics har fått virke i flere år.