Etter en særs hektisk vinter og vår, skulle normalt sommerstilla prege boligmarkedene i juni. Den gang ei.
Med en prisvekst der det normalt er nedgang, og en omsetningsvekst på 15 pst fra juni fjor til juni år, var boligmarkedene hetere en normalt. Den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen på en omsatt bolig er nå 8,1 pst høyere enn den var på samme tid i fjor.
Noe av årsaken til at det fortsetter å koke i de rentefølsomme delene av boligmarkedene finner vi i kredittmarkedene. Norges Bank kuttet sine renter i juni, samtidig som de varslet at det mest sannsynlig går mot et nytt kutt i andre halvår. Bankene svarte denne gang ganske raskt på rentekuttet i sentralbanken, og tok til og med kanskje ekstra hardt i på de satser som hadde blitt liggende stille ved siste rentekutt i desember. Boligmarkedet i hele kongeriket fikk seg dermed en fin vårbris.
Fremover blir det et mer fragmentert bilde. De rentefølsomme småleilighetene i storbyene vil sikkert fremdeles holde seg godt, all den tid det neste rentekuttet i Norges Bank neppe blir det siste. Arbeidsledigheten er på vei opp, og økningen lar seg neppe stoppe av et rentekutt eller to. Under forutsetning av at den stigende ledigheten ikke lar seg stoppe, får vi trolig et nytt rentekutt neste vår. I så fall vil landets beste boliglånsrenter bli liggende på rett under 2 pst ved påsketider.
Prognosene for boligprisene blir da at vi havner på om lag 6 pst vekst i år, og 2-3 pst som årlig rate i den nye lavvekstæra vi er på vei inn. En æra hvor boliglånsrentene forblir på minimerte nivåer. Det kan virke litt pessimistisk, når en vet at uendrede priser ut året gir drøye 7 pst prisvekst, men særlig i oljefølsomme deler av boligmarkedene må vi nå regne med en viss prisnedgang.
Det regionale spriket kan bli stort. Enn så lenge går det meste som normalt i norsk økonomi, men jo svakere oljenæringen blir, desto større ringvirkninger vil det ha for det øvrige næringsliv. Uroen i Hellas vil neppe ha andre virkninger enn å minne oss alle om at verden er usikker.
Det er avveiningen mellom billig finansiering, og stor usikkerhet for verdensøkonomien, som vil prege boligprisene fremover. Et boligkjøp er en langsiktig investering, og beholder befolkningen i utsatte regioner en generell samfunnsoptimisme, trenger det ikke bli nevneverdig prisnedgang på vanlige familieboliger.
For de dyrere boligene, som i hovedsak oljearbeidere var ment å ta unna, vil det imidlertid kunne bli avsetningsvansker.
Regionalt er det innenlandsmarkedene som har størst stigningspotensiale i årene som kommer. Ikke bare er prisene her relativt lave, men næringslivet fra Haldenvassdraget til Røros er langt mindre oljefølsomt, enn ved oljeæraens gullkyst – Agder, Rogaland og Hordaland. En meget sterk svenske krone, satsinger på infrastruktur, og opprustning i Europa er også godt nytt for mange innenlandske bedrifter.
Hovedstadsområdet vil holde seg godt, og trolig tiltrekke investormidler på flukt fra bankkontoer med minimerte renter, og fra usikre aksjemarkeder.
Trolig vil leiemarkedene gi oss en pekepinn på hvordan det går i boligmarkedene. Svikter først husleiene, må en regne med boligprisnedgang på et senere tidspunkt. Der hvor næringslivet går godt, er det som oftest et fast leiemarked. Hvis du bor i et område hvor det både er stigende leieinntekter, og lite nybygging av boliger, er du trolig i et marked som vil stige mye i årene som kommer. Vær derimot forsiktig med å investere der hvor husleiene faller.
Uansett er det grunn til å være varsom med å spekulere og overinvestere i disse tider. Oljeprisen halverte seg på seks måneder. Det er usannsynlig, men ikke utenkelig, at noe slikt kan skje igjen.