Jeg hørte nylig om en rumensk vaskedame som leier dyrt, og som derfor ønsket å kjøpe sin egen bolig. Mye å spare på det. Banken hennes kunne imidlertid ikke hjelpe henne da hun ikke hadde nok egenkapital. Hun hadde en del, men altså ikke nok til å oppfylle forskriftsmessige krav.
– Gi de til meg du, så skal jeg hjelpe deg, var det gode råd hun fikk fra en landsmann som tilbød å stå for det lille ekstra av egenkapital som måtte mangle.
Hun måtte bare overføre midlene sine først til denne finansielle akrobat så ville alt ordne seg. Hvilket det da også – for akrobaten. Den rumenske kvinnen derimot mistet alt hun eide. I en svindel iscenesatt av denne kjeltringen, med god hjelp av den norske stat.
Hun hadde god nok kredittverdighet til å skaffe seg lån på egenhånd, men så var det myndighetenes egenkapitalkrav da.
Hennes skjebne bør være til ettertanke for alle som ivrer for strengere reguleringer av lån til ubemidlede personer. Reguleringer som skal rette opp det man tror er skjeve og skakke samfunnsforhold, for eksempel i kredittmarkedene.
En virkelighetsforståelse hvor eksperter er skråsikre på optimale gjeldsgrader og boligpriser, Noe faget samfunnsøkonomi gir få holdepunkter for å ha.
Vi lever tross alt i en æra preget av en ny industriell revolusjon. Den forrige, som krevde store investeringer i maskiner og jernbane mekaniserte arbeidskraft. Den nye, som skal mekanisere hjernekraft, krever store investeringer i nøtta. Lange dyre utdanninger lønner seg som aldri før. Utdanninger som ikke er mulig å pantsette, men som altså er av stor verdi.
I den nye tid kan det godt være at en ungdom med lite gjeld sikret i en eller annen tomt, er en dårligere langsiktig kunde for banken enn en nyutdannet doktorgradskandidat med par millioner i gjeld og en sofa fra IKEA.
I den nye tid kan det godt være at en arbeidsvillig rumensk vaskekone uten nåla i veggen, er en mer lønnsom kunde for banken enn en skipsredersønnen som er vant til å få frokosten sin servert på senga.
I den nye tid er det overveldende sannsynlig at de ungdommene som velger å gifte seg i ung alder, og kjøpe alt, inklusive flatskjerm til TV-kroken, på krita, vil bli lykkeligere enn de nygifte som må slite med materiell nød i etableringsfasen. Bare for å unngå låneopptak.
Jeg ønsker de som lager reguleringer lykke til, men frykter at deres rammeverk er foreldet. At de ikke tenker fremover, men trekker lærdommer fra det de tror er historiske erfaringer. Erfaringer som kanskje heller ikke er riktig forstått.
Det er veldig lett å tenke tilbake på de høye boligprisene i 1988 som foranledningen til den norske bankkrise. Pristopp fro boliger i 1988, kollaps i olje- og boligpriser, med ny prisbunn i 1993, etter at de fire store bankene DnC, Bergen Bank, Kreditkassen og Fokus, alle hadde fått sine banesår.
Sannheten er imidlertid ganske så annerledes. Det som ødela bankene den gang var slett kreditthåndverk i storkundesegmentet. Det var enorme tap i London og Luxembourg. Minnes jeg rett drev min arbeidsgiver den gang, DnC, med leveraged buy outs i Hawaii.
Boligtapene var også store, men ikke på noen måte ruinerende.
Det må også legges til at ingen norsk forretningsbank ville unngått problemer med datidens pengepolitikk. I forsvaret av kronekursen i 1992 var det en høstkveld kvotert ut en annualisert rente på 1000 pst, for penger over helgen. Et suicidalt forsvar av kronekursen.
Jeg må ærlig innrømme jeg frykter at regjeringen kommer med nye reguleringer, som vil ramme svake grupper hardt. Reguleringer som er dårlig tilpasset vår tids økonomi, og basert på en lemfeldig forståelse av bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet.