– Så, mine herrer, hva var det dere ikke så?
Først litt teori.
Alt i et forsøk på å endelig besvare overnevnte spørsmål. Et spørsmål Dronning Elizabeth av Storbritannia stilte de økonomiske professorene ved London School of Economics (LSE) høsten 2008, rett etter at finanskrisen kastet verden ut i den mest alvorlige økonomiske krise siden 1930-tallet.
En finanskrise som fikk de fleste av oss makroanalytikere til å børste støv av bøkene fra 1930-tallet. Det var jo under depresjonsårene at nye tankeskjema, og formelle modeller, ble laget. Forskning som skulle hjelpe myndighetene føre en klokere politikk ved fremtidige kriser.
Essensen i det, som ble de første makromodeller, var at ønsket sparing måtte være lik ønsket bruk av sparemidlene – hvis alle samfunnets inntekter, og dermed dets produksjonskapasitet, skulle kunne utnyttes.
I perioder hvor sparebehovet fremskaffet flere midler enn det bedriftene ønsket å utnytte, ville ikke alle samfunnets finansinvesteringer, ei heller arbeidskraft, tas i bruk. Når sparepengene derimot ikke strakk til, måtte rentene bys opp slik at kun de mest lønnsomme prosjektene ble finansiert.
Det er lett å se rentene etter hvert fikk en betydelig rolle i å finstyre økonomien. En tro på at der det var for mange sparere, ville rentekutt være fornuftig. Motsatt burde renten heves, når spareratene var for lave.
Det vi kanskje burde sett sommeren 2008, rett før finanskrisen, var hva sparemidlene ble brukt til. I de første konjunktursykler etter krigen ble sparemidlene brukt til å bygge land, med nye fabrikker, boliger og samferdselsårer som resultat. Men etter hvert som de mest opplagte investeringer ble ferdigstilt, var det mere frivole aktiviteter; konsum og finansiell spekulasjon som ble satsingsområder.
Selv sommeren 2008 var det fint lite inflasjonspress i verden. Dette til tross for en langvarig konjunkturoppgang, en historisk industrialisering av Kina og en revitalisering av Europas periferi. En tid hvor både Island og Irland var blant de land med høyest inntekt per innbygger. Sparingen, spesielt i Kina, var skyhøy.
Kanskje da greit nok med lave renter? Men det vi burde ha sett, var at mye av kredittmengden gikk med til formål som vanskelig lot seg forrente: Forbrukslån, subprime og finansiell spekulasjon.
Erkjennelsen av at det var vanskelig for verdens beste økonomer å ane hvor alvorlig finanskrisen kunne bli i 2008, bør få oss til å stille det samme spørsmål i dag: Er verdensøkonomien i et alvorlig uføre? Et uføre som kun raus kredittgiving holder liv i?
Nye tall viser at amerikanske bedrifter i dag er mer forgjeldet enn de var i 2007. Kinas kredittboble holder i disse dager på å briste, og i det meste av Asia så er det kun et historisk lavt rentenivå som holder BNP-veksten oppe. Sparing øker i mange land, til tross for at rentenivåene er på historiske bunnivåer, nettopp fordi aldrende arbeidsfolk frykter dårligere tider.
Europa plages denne mandag av Hellas sine gjeldsproblemer, men befolkningen i de fleste land er redd for hva fremtiden kan bringe. Spareraten er høy. Motoren i EUs oppsving i år er eksport. Ikke nye investeringer i maskiner, mørtel og sten.
I sum er det ikke lett å se noen annen farbar vei ut av våre gjeldsproblemer, enn lave renter og enda mere gjelds-oppbygging. Det ser ut som om økonomisk vekst krever stadig større bidrag fra kapital. Gjeldsgraden i moderne samfunn er systematisk økende.
Det er nettopp derfor det er så farlig med snakk om renteoppgang og rentenes såkalte ‘normalisering’, hvilket i denne sammenheng er et annet ord for katastrofe.
Skulle vi oppleve et krakk i verdens finansmarkeder i 2015 er det trolig fordi vi ikke har forstått at det ikke er så mye annet som holder den økonomiske veksten oppe i vår modne, gjeldsatte og aldrende verden enn nettopp de lave rentene. Lave renter som ikke gir rom for nevneverdige kredittap. Banker må ved hjelp av sine Finanstilsyn derfor regulere sine utlån strengt.
At moderne samfunn krever langt høyere gjeldsgrad enn før bør være en kjensgjerning for de fleste. Men den logiske implikasjonen av å ha en høy gjeldsgrad, er nettopp at renten forblir minimerte uten at folk tar av i sitt forbruk eller sine næringslivssatsinger.