Hellas er kanskje bare et varsel om store kommende endringer for et fragmentert Europa.
Det er artig hvordan oppfatningen av virkeligheten kan endres et århundre etter begivenhetene fant sted. Boka Sleepwalkers, av Christopher Clark, er en av de siste, av totalt om lag 20 000 bøker om den første verdenskrig. En fantastisk bok, som anbefales alle, uten at fasit er gitt. Det kommer garantert nye tolkinger av denne forødende krig.
Men altså Sleepwalkers brukes som vår tids fasit for hva som gikk galt i oppløpet til første verdenskrig. Her anklages lederne av de ulike imperiene:
– Det tyske
– Det franske
– Det russiske
– Det ungarsk-østerrikske
– Det britiske
Alle å oppføre seg som søvngjengere. Keisere, presidenter og statsministre som mer eller mindre fomlet seg frem til krig.
Selv trakk jeg imidlertid en liten annen konklusjon av boken. Var egentlig ikke alle disse imperiene dødsdømte? Kanskje skuddene i Sarajevo hvor kronprins Ferdinand av det ungarsk-østerrikske imperiet døde sammen med sin kone i et kuleregn, bare ble et påskudd for makthaverne i Wien til å gjøre et siste desperat forsøk på å redde et dødsdømt keiserdømme.
Men ingen av imperiene ville overlevd den moderne tid. Var det i det hele tatt mulig å stoppe anti-demokrater som var hissige på krig? Ville ikke Tsar og Keiser før eller siden angrepet et eller annet?
Av og til er det umulig å unngå skjebnen, noe en bør tenke over når vi diskuterer Hellas sin fremtid. Her er et samfunn som rett og slett ikke ønsker seg et nord-europeisk regime, med tilhørende sterk rettstat og høye skattesatser.
I skrivende stund er det uklart for meg om Hellas kan gå med de nødvendige avtaler som sikrer landets fortsatte deltagelse i euro-samarbeidet – ut året. Men det som kommer tydelig frem i den politiske debatten i Athen er det tverrpolitiske ønske om mindre makt til Brüssel og Frankfurt. Vi grekere må ta mer av kontrollen over vårt eget land, selv om det tidligere har gitt katastrofale resultater.
De fleste økonomidiskusjoner som fokuserer på årets budsjettmål for Hellas står i fare for å miste det store bildet. Grekerne ønsker ikke å underkaste seg de sentrale styresmakter i den europeiske superstat som nå er under oppseiling. De vil ikke leve som tyskere flest.
For EU kommer i fremtiden til å bli mere lik Nord-Europa. Svaret på Euro-landenes krise er ikke ‘mindre sentralstyring’. Tvert imot må Euro-landene bli sterkere integrert hvis valutaunionen skal overleve. Og det er i sør, at tilpasningene blir størst.
Hva hvis brede lag av det greske folk ikke ønsker seg en livsstil, en modus vivendi, tilpasset et Euro-samarbeid som i overskuelig fremtid kommer til å forbli dominert av nord-europeiske økonomiske interesser?
Torsdag er det nyvalg i Storbritannia. Her er de fleste politiske partier EU-skeptiske. Arven fra det gamle britiske imperiet hviler tungt over Westminister. En skal ikke se bort i fra at det er satt i gang sterke irreversible separatistkrefter hos britene. Både for å melde seg ut av EU, og for å gi skottene selvstendighet. Ikke i år, men senere.
I siste instans må en spørre seg om våre nordiske naboland vil forbli medlemmer av et mer integrert EU. Tross alt vil det nye EU bli en union hvor mer makt sentraliseres. En prosess som før eller siden blir en politisk union for de gjennværende medlemmer.
EU vil neppe kollapse i årene fremover, men den vil skille klinten fra hveten. Avskalle de folkeslag som lengter tilbake til sin nasjonale storhetstid. Trolig uten gresk eller britisk deltagelse. Ikke i år, men på lang sikt.
De gjennværende medlemmene vil da styrke sitt samarbeid. Ta nye skritt i å bli Europas forente stater. Vi er på vei mot et mindre, men mer sammensveiset EU.