Tittelen på den berømte boken ‘This Time it’s Different’ av professorene Carmen Reinhardt og Kenneth Rogoff, er visstnok et sitat. Et uttrykk de fleste eksperter bruker for å rettferdiggjøre børsrekorder, rett før børsene stuper, og alt normaliseres igjen. En ekspertise som blir latterliggjort i media, etter at det viser seg at de tok feil, og børskrakket er et faktum.
Men selvfølgelig er det annerledes denne gangen enn før. Som alltid.
Historien gjentar seg aldri. Når rentene i årets første måneder stuper til nye bunnivåer, og børskursene drar seg til nye rekorder, er det jo nettopp fordi vi aldri har vært i en lignende situasjon før.
Men hva er egentlig den store forskjellen mellom dagens konjunktursituasjon og tidligere forløp?
For noen er det nedgangen i modne økonomiers trendvekst. Rett over påske kom OECD med nye anslag for hva som vil være normal BNP-vekst for de modne rike økonomiene: 1,6 pst per år. Dette er markert lavere enn tidligere års vekstrater. Inflasjonen er også lav – nær null i mange modne industriland. Og det er dagens ekstremt lave inflasjon, som for meg er det unike ved dette konjunkturforløpet.
Normalt tenker makroøkonomer at konjunkturoppganger må stanses – før det tar helt av, med inflasjon som resultat.
Renteøkninger er verktøyet – bremsen – som brukes oftest for å kjøle ned en høykonjunktur som står i fare for å ta av, med børsrekorder, skyhøye lønnstillegg og akselererende inflasjon. Slik var det i hvert fall før.
Denne gang er det ingen prisvekst overhodet; hverken i EU, USA eller Japan. Dette til tross for at denne konjunkturoppgangen har vært usedvanlig langvarig. Motsatt av hva vi har sett ved tidligere konjunkturforløp, har inflasjonsratene vært fallende, desto eldre oppgangen har blitt.
Hva er det som skjer? I Den Internasjonale Arbeidstagerorganisasjonen (ILOs) siste årsbok, berettes det at lønningene mellom fattige og rike land harmoniseres. I rike land er det press nedover på lønningene som er konkurranseutsatte. I de fremvoksende økonomier er det press opp. Månedslønna i Kina har steget med om lag 10 pst per år i senere år, men ligger fortsatt bare på 3000-4000 kroner per måned for en fabrikkarbeider. Det er langt igjen. Og i Asia tar fabrikkene i bruk de nyeste teknologier som er å oppdrive. Produktiviteten er høy.
Det virkelige nye – why it’s completely different this time – er at vi kjemper med deflasjonskrefter. Lenge har vi hatt fallende priser på varer, og på medieprodukter som jo nærmest gis bort av vekstkåte teknologibedrifter. Det nye nå er at brede samfunnslag i Europa, USA og Japan må innse at de ikke kan regne med nevneverdig lønnsvekst i årene fremover.
Pensjonsløftene folk har fått av forførende politikere i tidligere år, må brytes. Alle som har hatt urealistiske fremtidsforventninger til sine inntekter – og det er hundrevis av millioner av mennesker – må nå legge om sin livsstil. Spare mer, gjerne i risikofylte instrumenter.
Verden står i fare for å havne i en slags global sparefelle. Hvis alle plutselig skulle ønske å øke sin sparing, vil bruken av dagens inntekter falle, med tilsvarende nedgang i produksjonen på et senere tidspunkt som resultat.
Det kan faktisk gå helt galt. Blir det for mye oppsparte midler – selv til minimert avkastning – glir verden inn i en ny depresjon.
Sentralbankfolk er obs på farene. Frykten for deflasjon har medvirket til at om lag 25 sentralbanker verden rundt har kuttet sine signalrenter så langt i år.
Flere kutt er på vei. I dag er råvareprisene like lave som de var i finanskrisens mørkeste stunder. I både Kanada, Australia og, etter hvert, Norge er sentralbankens signalrenter på vei mot null.
Det er en annerledes børsoppgang vi ser i dag enn før. Ikke japper som feirer natten lang med champange og kaviar, men skrekkslagne rentenister som kaster sine sparepenger inn i ekstremt dyre børser i håp om å få avkastning på sin størkna mannesvette. I hvert fall bittelitt.
Selv kan jeg ikke gjøre annet ennå bifalle denne strategien. Kjøp eiendom og aksjer. Men økt risikotaging gjør deg sårbar. Det krever at våre sentralbankfolk ikke trår feil. At de virkelig forstår at: This time it’s different!
Forhåpentligvis blir det ingen rentehevinger av betydning i Europa de neste 20-30 år. Men vi kan ikke være sikker. Sentralbanker som bremser unødvendig mye, fordi de ikke tar nok hensyn til dagens lave prisvekst, er faktisk blitt en av hovedrisikoene for aksjemarkedene.