De som i barndomsår spilte Monopol husker gleden av å kjøpe tomter, bygge hus og hoteller, før en til slutt, etter at alle eiendommer var solgt, gikk avsluttende runder rundt brettet. Runder hvor alle pengene ble brukt opp.
En allegori over yrkeslivet, som også er til nytte for diskusjonen av renter, og samfunnets økonomiske utvikling. En viktig forskjell er det dog. I det virkelige liv må du låne pengene i banken. Du får dem ikke hver gang du passerer Start.
Europa hadde både mangel på kapital og mye ledighet i de første år etter krigen. Etter hvert som konjunkturene gikk sine runder, ble de fleste brukbare tomter kjøpt opp og bebygget med ulike bygg, inklusive hus og hoteller. Investeringer som ble gjort med lånte penger. Befolkningene stoppet imidlertid å vokse. Byggeaktiviteten falt. Folk ble eldre, og mer opptatt av å sette midler til side, enn å forbruke og bygge nytt. Sikre sin pensjon, rett og slett.
Overgangen fra gjenoppbygging til modning preger så mangt. Det blir ikke så mye innovasjon av spinking og sparing i våre modne og aldrende økonomier. Europa er ferdig utbygd og rikt, men veksten er lav og barnekullene små.
Rentekutt, som tidvis ble brukt til å sparke i gang nye konjunkturoppsving, ser ikke ut til å fremprovosere så mye ny virksomhet som før. De fleste av våre naboland har levd med rekordlave renter i flere år, uten at produksjonen ser ut til ta seg nevneverdig opp. De fleste land har mer enn nok tome fabrikker, kontorbygninger og tomme boliger. Ser en bort i fra Tyskland, er produksjonen i Euro-landene lavere i dag enn det var før finanskrisen slo inn høsten 2008.
Bedrifter har gjennomgående det de trenger av bygg, maskiner og utstyr. Skal de satse tungt på nyinvesteringer er det ikke nok med billige lån. Det krever en mere fundamental optimisme. En optimisme som er vanskelig å skape i Europas aldrende samfunn.
Noen frykter at dagens lave renter leder til uansvarlige låneopptak, men de som har oppført seg uansvarlig i tidligere år er allerede gjeldsslaver. De som alltid har vært nøysomme, er blitt for gamle til å endre livsstil.
Faktum er at mange rentenister gråter over dagens europeiske nullrentepolitikk. Noen vil selvfølgelig låne mer, og bruke litt ekstra, men mange som holder på å bli litt godt voksne, har mer å tape på rentefall enn de vil tjene på billigere lån. Deres sparemidler er større enn deres banklån.
Europa er på mange måter inn i siste fase av sitt monopolspill hvor det er nok hus og hoteller, men spillere som nærmer seg slutten. Yrkesbefolkningen i de fleste europeiske småbyer er fallende. Null i sentralbankrente er ikke nok til å gjenopplive de områder som allerede har nok byggverk, men som opplever gradvis nedgang i folketallet. Det blir færre deltagere som går rundt brettet og betaler for seg der de lander.
Alle markeder finner før eller siden sin langsiktige balanse. I EUs kapitalmarkeder kreves det trolig null i sentralbankrente i mange år fremover, for at økonomiene skal kunne vokse som normalt.
Husk at null i sentralbankrente ikke betyr at låntagere slipper å betale for sine lån. Banker er dyre i drift og det må tas høyde for forventede tap. Selv ved null i sentralbankrente vil gjennomsnittlig lånekostnad til publikum neppe falle under 3 pst. Dette er om lag det samme som Europas ventede inntektsvekst. En likevektsrente, om du vil.
En artig egenskap ved nullrentepolitikken er at den trolig bedrer inntektsfordelingen i mange samfunn. En inntektsfordeling som er blitt problematisk skjev i årene etter finanskrisen. Sosialdemokrater som gjerne skulle skatte de rike hardere, bør glede seg over et regime med minimerte renter.
For å omskrive Herman Wildenvey: Manglende avkastning på pengene, vil nok ergre de kapitalister som er store, men flere enn dem er det av europeiske gjeldsslaver, som unektelig får råd til en ny fest, hvor de vil la seg more!