Denne uke kommer Finanstilsynets forslag til nye forskrifter for bankenes utlån.
Dette blir et nytt sett av regler, som skal bedre den finansielle stabilitet. Regler som skal løse to grunnleggende problemer:
– Holde prisveksten nede på boliger som utsettes for harde budkamper
– Dempe en sterk gjeldsoppbygging, som i sin tur kan skade samfunnsøkonomien
Regler som trolig er vel så mye skade som gavn, i hvert fall for de av oss som er opptatt av boligbygging, distrikspolitikk og inntektsfordeling.
Ta boligbyggingen først.
Boligbyggingen vil lide fordi prisene i det meste av Norge fortsatt er for lave til å rettferdiggjøre ny boligbygging. Ikke i de mest sentrale strøk, på en enkelt tomt, men i hvert fall for jomfruelige større boligprosjekter hvor utbygger belastes med det offentliges kostnader.
Her trengs det noen saksopplysninger. Kvadratmeterprisen for en nylig omsatt bolig er nå i gjennomsnitt om lag 35 000 kroner. Dette er problematisk LAVE priser for de fleste utbyggere i Norge. Selv på Fornebulandet i Bærum, hvor kvadratmeterprisen som oftest er det dobbelte av landsgjennomsnittet, er prisene for lave til å bygge stort, gitt at kommunen ønsker sine merkostnader dekket av boligutbyggerne.
En kamp mot boligprisvekst blir da en kamp mot boligbygging. Det å forsøke å holde boligprisene nede reduserer tilbudet av nye boliger, noe som i senere perioder skaper mangel på moderne boliger og, på et eller annet fremtidig tidspunkt, sterk boligprisvekst.
Det myndighetene heller burde få til er en utjamning av boligprisene.
I et boligområde som Ullevål Hageby i Oslo, er det ingen hjelp i å la allerede høye boligpriser doble seg. Det vil jo uansett ikke bygges mere. Kunne vi derimot fått doblet boligprisene i Telemark, Oppland og Hedmark, ville ledige tomter, som i dag nesten er verdiløse, kunne tas i bruk til nye flotte boligområder.
Nå må politikere, som er opptatt av distriktene, våkne. Det er viktig å drive frem en sterk landbrukspolitikk med fokus på sau, ulv og fjøs, men det endrer lite på distrikts-Norges demografiske skjebne: Forgubbing og stagnasjon. I distriktspolitikken trengs det mer enn en god landbrukspolitikk.
Selv har jeg foreslått at Stortinget bør flyttes ut av Oslo sentrum.
Flyttes nasjonalforsamlingen, og de kritiske delene av regjeringsapparatet, vil tusenvis av arbeidsplasser følge etter. Det vil øke den økonomiske veksten på Romerike, revitalisere det meste av Hedmark og gi muligheter til å bygge ganske mange spektakulære boliger for en rimelig penge. Køene inn til Oslo blir mindre, og klimautslippene reduseres.
En annen vri er å snu opp ned på dagens boligskatter. Skatte boliger i hovedstadsområdet (som i dag er skattefrie) og bruke midlene til å subsidiere boligbyggingen i utkants-Norge (boliger som gjerne i dag har høye boligskatter). Dagens system fremmer jo en kostbar sentralisering.
Kredittpolitikken møter tilsvarende utfordringer, med gode intensjoner som gjør livet unødig vanskelig for de relativt fattige.
Det er ganske opplagt at kapitalintensiteten i husholdninger og bedrifter øker når rentenivået faller. Det bør den gjøre. Fallende kapitalkostnader gir nye likevekter, med større kapitalbruk, når det gjelder kjøp av maskiner, oppføring av bygninger og innkjøp av møbler. Det er en smal sak for de rike å tilpasse seg fornuftig til den nye lavrenteæraen.
Spørsmålet for Finanstilsynet er om de nye optimum skal kunne nås av fattige, men med lånte penger, eller bare der hvor folk har egenkapital nok.
Ta kravet til egenkapital ved boligkjøp. Motsatt av hva som er bra for økonomiens langsiktige utvikling, vil nå bare de som er født med sølvskje i munn vinne frem på bekostning av de ubemidlede som jobber hardt, og som har stort potensiale for å skape noe nytt, ene og alene på grunn av kredittforskrifter.
Jeg kan faktisk ikke se noe problem i at et talentfullt ungt ektepar, si at de er leger, investerer ti millioner kroner i en alder av 25 år, uten å tenke på avdrag før deres påtenkte barn har flyttet ut av redet – flere tiår senere. Hvorfor skulle de spare seg i hjel?
Og jeg er helt bombesikker på at rike barn ikke gjør slike feil. De fattige må derimot låne. Og det er de fattiges lån til utdanning og boligformål som storsamfunnet vil stanse. Strammes kravet til egenkapital ved boligkjøp til, er det ikke utenkelig at noen studenter hopper av fra studiene.
Det er noen trekk ved det norske samfunnet ikke lar seg forandre. Da jeg gikk på Blindern-skolen på 1980-tallet, hadde jeg medstudenter, flinkere og flittigere enn meg, som trakk seg fra studiene fordi de ikke turte å låne penger til å studere videre. Dette var arbeiderbarn med gjeldsfrykt.
Også i dag skal de stenges ute fra en lovende fremtid. Nå ved hjelp av forskrifter. I fremtiden, hvor mengden av egenkapital blir avgjørende for dine valg i livet, er det kanskje bare rike menneskers barn som vil ta seg råd til en doktorgrad.
Jeg klandrer ikke Finanstilsynet. De skal bare i begrenset grad tenke på inntektsfordelingen. Men er det ikke en eneste politiker som ser at det vi nå gjør er å begrense fattiges tilgang til fremtidsrettede jobber og boliger?
Arbeidsplasser og gode hjem, som ved hjelp av utlånsforskrifter, kun skal forbeholdes de rike.
Ser en bolig- og kredittpolitikken i sammenheng er det fullt mulig å føre en bedre økonomisk politikk. Klarer myndighetene å stimulere til økt bosetting i distriktene forsvinner mye av presset på byenes boligpriser. Vi får da en utjamning av boligprisene som både bedrer inntektsfordelingen, og den finansielle stabilitet.