The dark side of the moon

by | 23. March 2015 | Eiendom, Norsk økonomi

– Pappa, er ikke dette paradis?, minnes Pia å ha spurt sin paps, da hun var en liten jente med store øyne og sløyfe i håret.
– Jo, når du står her om våren, i høyt gras på en kolle i Hedmark, og ser ut over guds vakreste natur, med bølgende jorder og treklynger fulle av fugler, kan du tro at dette er selve paradiset, svarte en godt fornøyd familiefar.
– En mektig følelse er det, her vi står foran vårt nyoppførte hus. Vi tilhører i sannhet de privilegerte, vi som fikk låne til over pipa for å bygge nytt og flott.

Det var lenge siden det. Og Pia er nå ferdigutdannet, og på husjakt. Sin første bolig ønsker hun seg, der ‘alle’ ønsker å bo, på Majorstua i Oslo. Men her er det ikke plass til alle.

Når Finanstilsynet ønsker å regulere tilgangen på kreditt til boligkjøp, påvirkes prisene lite. Men rike barn forfordeles. De som er født uten sølvskje i munn, må takke seg til leiemarkedet og dermed se sin livsutfoldelse kvestes. Uten å ha gjort noe galt, blir de i praksis behandlet som om de er ‘subprime’; for dårlige kreditter til å få låne i banken.

Denne ‘subprimegjengen’, fraskilte alenemødre, innvandrere uten egenkapital, unge par med store studielån, skal altså nektes tilgang til lån. Lån som bankene gjerne vil gi dem.

De attraktive boligene i Norge må sees på som rasjonerte goder. Hvor pris og tilgang på kreditt er virkemidlene som tas i bruk for å organisere boligkøen. Uten tilgang på kreditt vil kun rike mennesker i fremtiden kunne bo godt i dagens Norge.

Pia er i dag en ung nyutdannet kvinne som aldri har blitt tatt i gjøre noe gærnt. Plettfri vandel. Den lokale sparebank vil gjerne hjelpe henne skaffe seg drømmeboligen, men må si nei, gitt nye forskrifter fra myndighetene. Papsen hennes er jo ikke rik. Og hun har studert i så mange år at egenkapitalen er negativ. Storsamfunnet ønsker nå at hun skal lide.

Det irriterer meg ikke så rent lite, betegnelsen makroøkonomisk stabilitet, for en politikk som gjør så stor skade på flinke, flittige mennesker hvis eneste utfordring er at de ikke er født med tilstrekkelig egenkapital.

Et dramatisk inngrep på syltynt grunnlag. Hva vet vi om den optimale gjeldsgrad til husholdningene? Norske økonomer er bekymret for en gjeld som er dobbelt så stor som deres inntekter, mens deres danske kollegaer er helt ubekymret med at danskene tar tregangeren.

Kanskje er det fordi jeg er halvt dansk at jeg synes flere år med 5- 10 pst kredittvekst er ganske uproblematisk?

Uansett: Det finnes ingen fasit på hva den optimale kredittmengde bør være. Det er bare synsing.

Det brukes også store ord om nivået på boligpriser. Men skal en tro exam. oecon. Jens Stoltenberg sin seminaroppgave om bruktboligpriser, kan de fleste bruktboliger prises som realrenteobligasjoner. Obligasjoner som har skutt i været.

En elegant modell, som gir god intuisjon, og som tilsier at lett utleiebare objekter skulle stige mest i verdi når realrentene faller. Lett utleibare leiligheter genererer jo en inntektsstrøm (som alternativt spares hvis du bor der selv), litt på samme måte som en obligasjon gir en rente. Husleier stiger gjerne i takt med inflasjonen, derfor er det realrentobligasjoner, ikke de nominelle, som ligner mest.

Nå som det meste av Nord-Europa har kraftige negative realrenter, stiger prisene på små leiligheter i alle nordiske hovedsteder. Ingenting å gjøre med det. Og legg merke til at det bare er de boligene som ligner på realrenteobligasjoner som fyker avgårde. Ukurante luksuspalasser, og boliger som er vanskelige å leie ut for en fornuftig penge, stiger lite.

Tusenvis av milliarder av kroner er i dag plassert til negative renter i Nord-Europa. Derfor reprises leilighetsmarkedet. En reprising Finanstilsynet ikke kan gjøre noe med. Med negative renter i Finland, Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland og Belgia så kan ikke boliger på Majorstua prises slik at husleieinntekter gir 5 pst årlig avkastning på kjøpesum.

Tilsynet får trøste seg med at det er en engangsaffære. I årene fremover vil husleievekst måtte dra prisene, og i vår deflatoriske verden, vil veksten i både inntektene og leiene bli minimal.

Stakkars Pia får nok flytte hjem til et krypinn i bygda hun kom fra. Nytt kan hun ikke bygge, for også nye boliger på landet er en trussel mot den finansielle stabilitet.

En ganske så nøktern og fornuftig familiebolig kan koste fire millioner kroner før den står ferdig, et eller annet sted på bondelandet. Banker låner gjerne unge par tre av de fire, vel vitende at i det nøkkelen vris om og boligen tas i bruk for første gang, har markedsverdien falt til det samme som lånebeløpet.

Bygdeutvikling kaller vi sånt, ikke at noen tar det ad notam. Boligmarkedet er storbyene. Resten av eiendommene i kongeriket, ofte med en kvadratmeterpris på 15 000 NOK eller lavere, kunne like gjerne vært på baksiden av månen.

Dagene går, og Pia står nå i sitt livs soloppgang. Hun skulle gjerne bruke alle nådegavene hun fikk fra vår herre, sin lange utdanning og store arbeidsiver, men hennes lån er jo en trussel mot kongeriket, så det blir nok ingen ting av. Storsamfunnet behandler henne som ‘subprime’. Alle de prosjektene hun hadde lyst til å gi seg i kast med, forblir gode tanker.

Hennes drømmer må ofres slik at andre kan føle sin finansielle stabilitet ekstremt trygg.

Pia kan jo flytte hjem, boligen hun vokste opp i, koster jo i dag ikke stort mer enn den gjorde for 20 år siden, den gang da hun holdt sin far i hånden. At utdanningen viste seg å være bortkastet og drømmene kunst, er bare nødvendige ofre for nasjonens overordnete mål.

Kategorier

Siste innlegg